Det er snart tre år siden 7. oktober og begynnelsen på folkemordet i Gaza.

Jeg skriver som palestiner, som en som har kjent på uretten, frykten, angsten og usikkerheten helt fra jeg ble unnfanget en kald vinternatt i flyktningleiren Jabalia i Gaza.

Mine foreldre overlevde Nakba i 1948, men de ble fratatt alt: hjemmet, framtiden, tryggheten og ikke minst barndommen. Det som satt igjen var traumer og en barndom de aldri fikk leve. Voksenlivet kom altfor tidlig, og valgmulighetene var svært få. De måtte enten gi opp livet eller fortsette å leve til tross for alt.

Mine søsken og jeg er et resultat av beslutningen om å fortsette å leve. Vi var resultatet av troen på at å få barn også var en måte å videreføre livet på. Å fortsette å eksistere som folk, med stolthet og røtter dypt forankret i historien.

Jeg er født inn i dette. Den brutale uretten i Palestina har formet livet mitt fra før jeg ble født, gjennom barndommen og fram til den jeg er i dag. Jeg bærer på sorg og savn. Jeg lever med en konstant klump i magen. Mange palestinere kjenner dette, særlig vi som har vokst opp i flyktningleirer eller tilbrakt barndommen og ungdomstiden i dyp usikkerhet som flyktninger. Jeg........

© Adresseavisen