You need to be yourself, you can't be no one else (Oasis, «Supersonic»)

Hva gjør en stiv og keitete statsminister når partiet hans nettopp har røket på den største smellen på over hundre år?

I vår tid er det liksom bare en utgang: Han må gå!

Foreløpig kontrer britenes regjeringssjef Sir Keir Starmer kravene fra sine egne og bedyrer at han «can prove my doubters wrong» – for tvilerne hans tar nemlig feil. Hevder Starmer.

Ropene om statsministres og toppolitikeres avgang gjaller over hele den frie verden. Dersom de ikke «leverer» fra dag én, er det som om fotballens hektiske logikk gjelder: En ny trener må på plass.

En økende politisk rastløshet preger demokratiene i vår tid. Aller tydeligst er dette i Storbritannia. Siden den ulykksalige Brexit-avstemningen i 2016 har landet hatt fem regjeringssjefer.

Britenes Høyre, Tory-partiet, spiste partiledere og statsministre som den omfangsrike Mr Creosote i Monty Python-filmen «The Meaning of Life». Til slutt gikk dem med dem som med Python-karakteren: De sprakk. Så det gjallet.

Så elendig gikk det med Churchills og Thatchers gamle parti, at britenes Ap, Labour, nærmest søvngjengersk vant........

© VG