Det var den ene dagen på året da det ikke var tvil om hvem jeg var: Jeg var norsk, som alle andre.

Og aldri har jeg vært mer norsk enn i sjette klasse, da jeg var flaggbærer for min skole og senket flagget i det jeg passerte ham under slottsbalkongen 17. mai.

Resten av livet har jeg tenkt at han faktisk så meg. Rett i øynene. Der oppe fra balkongen. Og smilte.

Slik han har sett og smilt til tusenvis av barn.

Velkommen hjem, sa han. Har jeg forestilt meg.

Det er ikke lett å være fremmed på et nytt sted. Det er ikke lett å være barn av de fremmede.

Men Kong Harald gjorde det lettere. Han gjorde veien kortere, fra å være fremmed til å høre til.

Gjennom sin livslange gjerning og sitt vesen. Sin tilgjengelighet og de åpne armene som vi så – der andre kanskje bare så en konge som vinket til folket fra balkongen på 17. mai.

Siden har jeg følt meg hjemme, i det landet og den........

© VG