Da Donald Trump ble valgt til president i 2016, ble jeg faktisk litt glad.

Det var noe forfriskende med en politisk outsider. Trump snakket rett fra levra, var underholdende og mer uredd enn den etablerte politikeren.

Den største feilen var at jeg ikke så forskjell på å fremstå ekte og å snakke sant.

Trump er verdensmester i å høres spontan ut. Han virker uforberedt, direkte og ufiltrert. Han høres ikke ut som en politiker som veier hvert ord på gullvekt, men som en mann som sier akkurat det han tenker.

Det er lett å forstå hvorfor det virker. Mange er lei av politikere som snakker i innøvde fraser og høres ut som profesjonelle budskapsmaskiner.

Trump fikk millioner av amerikanere til å føle at han snakket med dem, ikke til dem.

Samtidig har podkaster og lange videointervjuer skapt en helt annen medieoffentlighet. Det er mye bra med det. Flere stemmer slipper til, og lange samtaler kan gi rom for refleksjon.

Men formatet har åpenbare svakheter. Det skiller ikke mellom mennesker som vet hva de snakker om, og mennesker som bare høres ut som de gjør.

Det har blitt vanligere å forveksle trygg fremtoning med kunnskap.

Å fremstå lett og ledig er blitt synonymt med å være «ekte».

Demokratene avskyr Trump, men de misunner........

© VG