Sommeren 2020 satt vi i samtale med banken.

Vi forklarte at vi trengte å ta opp mer lån på leiligheten.

At pengene skulle brukes på vårt syvende IVF-forsøk, en type assistert befruktning, nevnte vi ikke.

Det var flaut, og vi var redd banken ville si nei. I stedet liret vi av oss noe om oppussing og indeksfond.

Alle som har vært borti IVF, vet hvor fort pengene forsvinner.

Og det skjer i en fase av livet der økonomien gjerne er trang fra før – midt i etableringen, når man burde bygge egenkapital og spare til alt som kommer etterpå. Om man er så heldig å få de barna man ønsker seg.

Infertilitetsbehandling i Norge er innrettet på en måte som ville blitt sett på som uakseptabel for andre diagnoser.

Pasienter må ut med høye beløp for å gjennomføre IVF på offentlige sykehus.

Ved siden av har det vokst frem en stor privat fertilitetsindustri.

Det er noe amerikansk over det hele – et dyrt, klassedelt og tungt privatisert system.

Det forunderlige er at det har skjedd nesten uten offentlig debatt, uten et snev av bunadsgerilja.

Det offentlige helsevesenet tilbyr inntil tre forsøk med IVF. Pasienten betaler 1.500 kroner til sykehuset pr. forsøk — en særegen egenandel i seg selv — som blir 4.500 kroner for tre forsøk.

Men det er småpenger sammenlignet med kostnaden for medisiner.

Statens dekning av........

© VG