Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvorfor ikke, kan man spørre seg? Det har da virkelig ikke manglet på kritiske kommentarer og advarsler om alvorlige konsekvenser ved å flytte langtidspasienter med kognitiv svikt på en slik måte. Det finnes omfattende medisinsk dokumentasjon på at brå, tvungne flytteprosesser utløser det legene kaller «relocation stress syndrome» – en akutt tilstand av utrygghet som for denne sårbare pasientgruppen i verste fall kan ha fatale følger. Likevel presses hastevedtaket igjennom, uten at administrasjonen legger fram risikoanalyser eller gjennomføringsplaner som dokumenterer hvordan forsvarligheten skal sikres.

Nå blir det gradvis færre plasser på sykehjemmene

«Planen» er tydeligvis å gjennomføre dette hasteprosjektet uansett konsekvenser. Innspill og kritikk fra pårørende som kjenner pasientene best preller av som vann på gåsa. Som pårørende opplever vi at politikerne svikter sitt ansvar, og lar administrasjonen overkjøre de mest sårbare pasientene i Tønsberg. Det er i seg selv en skam.

Her er det fristende å sitere salige journalist og politiker Finn Gustavsen:

«En politiker er en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad.»

Jeanettes mor (93) fikk endelig sykehjemsplass – må flytte igjen om få måneder

Er dette en god dialog?

I formannskapsmøtet beskriver Hestnes dialogen mellom kommunen og de pårørende som god. Hestnes sier at «vi har et spekter av brukere og pårørende som ønsker veldig ulikt. Noen ønsker å flytte i morgen, noen ønsker å vite i dag hvor deres nærmeste skal være fordi da har de god tid til å forberede seg, og vi har noen som mener dette går altfor fort. Det er noe uenighet, men det er nok en marginal gruppe.». Slik forstår Hestnes situasjonen, og slik presenterer han den i formannskapsmøtet.

Men hvordan stemmer Hestnes'........

© Tønsbergs Blad