Tro meg, det kom ikke som et sjokk i morges da jeg så meg i speilet. Det var ikke sånn at jeg rygget unna og ropte ut: «Skitt, hvem har sneket inn ekstra polstring i løpet av natten?!» Jeg lever i denne kroppen 24 timer i døgnet.

Jeg vet nøyaktig hvilken størrelse nye bukser bør være, og som mange nå vet: Hettegenseren er som et mykt skjold mot verden, med lomme som foran magen og passform som heller mot det behagelige. Samtidig har jeg et høyst realistisk forhold til tyngdekraften hver gang jeg skal reise meg fra en dyp sofa.

Inni mitt hode har jeg likevel en tendens til å tro at alle de rundt meg jeg ikke kjenner, har tatt på seg samfunnsoppdraget med å minne meg på det – konstant.

Det kan gjerne starte i det sekundet jeg går inn i et rom med fremmede. Jeg hører formelig at tannhjulene roterer i hodet på folk. «Ser han det selv? Burde noen si noe? Er det genetisk, eller spiser han bare veldig mye fløtesaus?» Det er en blanding av dårlig skjult fascinasjon og intens, bekymret medfølelse – en slags «stakkars deg, men så flink du er som i det hele tatt går oppreist»-holdning.

Det mest utmattende er tanken på at min overvekt tilsynelatende sletter resten av min personlighet. Det er som om kiloene fungerer som en gigantisk svamp som suger opp alt annet jeg er. Jeg er ikke lenger en person som liker film, som er god i jobben min, som har humor eller som er en lojal venn. Nei, jeg er «Han den Overvektige».

Selvfølgelig, selvfølgelig overdriver jeg nå. Jeg tenker ikke på dette hver dag, og familie, venner og kolleger snakker ikke om det. De liker meg som jeg er, jeg er glad i dem for akkurat det.

Det er bare når nettrollene dukker opp der jeg minst aner det, og når visse personligheter langs Brygga i Tønsberg går forbi med blikkene sine, at det vekker noe i meg. Ikke sinne, ikke aggresjon,........

© Tønsbergs Blad