En trasé fra før loven

Denne kjøretraseen ble etablert 25 år før motorferdselloven trådte i kraft. Den var ikke anlagt for å omgå loven. Den var ikke etablert i strid med regelverk. Den var en del av et normalt hverdagsliv i nord.

Da loven kom i 1978, ble det innført et generelt forbud, men det ble ikke gjennomført noen systematisk kartlegging av eksisterende, tradisjonelle hyttetraseer. Det ble heller ikke gitt noen automatisk overgangsordning for etablerte kjøremønstre.

Mange steder fortsatte folk å bruke de samme sporene som før – i god tro. Spørsmålet er derfor ikke om loven gjelder, det gjør den, spørsmålet er om lovgiver tok høyde for virkeligheten som allerede eksisterte.

Lovens intensjon og lovens treffsikkerhet

Motorferdsellovens formål er å verne naturen mot unødvendig motorisert ferdsel. Det er et legitimt hensyn, men det er en vesentlig forskjell mellom ny terrengkjøring i uberørt natur og bruk av etablerte, historiske spor som har vært i kontinuerlig bruk i generasjoner.

Når man anvender loven uten å skille mellom disse situasjonene, mister den presisjon. Det er ikke slik at all motorisert ferdsel er lik. En gammel traktorvei i tørrmark har ikke samme miljøeffekt som tilfeldig kjøring i sårbar vidde. Likevel behandles det likt.

Forholdet mellom rett og rimelighet

Retten slår fast at man ikke kan opparbeide hevd mot et offentlig forbud. Det er juridisk korrekt, men rettsstaten bygger også på forutberegnelighet og rimelighet.

Når en praksis har eksistert åpent siden før loven kom, når den har fortsatt i flere tiår uten reaksjon, og når den først problematiseres nesten 50 år senere – da må vi kunne diskutere om lovverket har vært tilstrekkelig tilpasset overgangssituasjonen.

Det er et politisk spørsmål, ikke et juridisk.

Behov for modernisering

Denne saken viser at motorferdselloven trenger en gjennomgang.

• En vurdering av hvordan etablerte, historiske traseer skal håndteres.

• Et skille mellom tradisjonell ferdsel og miljøskadelig kjøring.

• Større lokal myndighet til å godkjenne og regulere slike traseer.

• En tydelig overgangstenkning der loven møter virkeligheten – ikke omvendt.

Nordkalottfolket mener bærekraftig bruk er beste form for vern.

Bruk skaper også ansvar. De som har brukt naturen i generasjoner, har ofte vært de fremste forvalterne.

Hva handler dette egentlig om?

Denne saken handler ikke om 1.700 meter.

Den handler om hvordan vi håndterer møtet mellom tradisjon og moderne regulering.

Den handler om forholdet mellom sentralt utformet lovverk og nordnorsk virkelighet.

Når loven kommer etter praksisen, må vi spørre oss:

Skal vi kriminalisere historien – eller tilpasse regelverket til den?

Lover skal beskytte naturen, men de må også forstå menneskene som lever i den.

© Ságat