Etter at kullproduksjonen på Svalbard er avviklet, har vi ikke sluttet å bruke kull. I stedet har vi økt importen. Faktisk importerer norsk prosessindustri og smelteverk over en million tonn kull og koks årlig.

Dette er problematisk av flere grunner:

Etisk problematisk import: En stor del av kullet kommer fra Colombia. Dette er kull som i flere sammenhenger har blitt omtalt som «blodkull», knyttet til rapporter om alvorlige brudd på menneskerettigheter, barnearbeid og dødsulykker i gruvene.

Paradokset: Vi utfaser norsk, strengt regulert kull, for så å kjøpe kull fra land med langt lavere standarder. Forskere har til og med påpekt at norsk kull fra Svalbard var bedre for klimaet enn den importerte varianten.

Det grønne skiftet vs. realiteten: Mens vi setter oss ambisiøse klimamål, er vi avhengige av kull for å produsere metaller som aluminium og silisium.

Det er gledelig å lese at aktører som Elkem ønsker å kutte i sitt forbruk, og at det jobbes med å finne alternativer som bio-kull. Men vi må våge å stille spørsmål ved tempoet. Er det greit at norsk industri fortsetter å importere over en million tonn kull i året mens vi kaller oss et foregangsland i klimakampen?

Vi trenger en ærlig debatt om hva som kreves for å bli kullfrie – ikke bare en debatt om å flytte utslippene ut av landet.

Hykleriets pris – La norsk industri bruke svalbardkull

Norge har stengt sine egne kullgruver på Svalbard med miljøargumenter som viktigste årsak. Ett av resultatene er at Svalbard Energi kjøper diesel for over 100 millioner kroner i året for å drive dieselkraftverket som har et forbruk på ca 1.500 liter i timen i miljøets navn. Samtidig sitter vi og ser på at norsk industri og smelteverk importerer over én million tonn kull og koks i året fra land som Colombia, ifølge ferske tall fra SINTEF.

Det er på tide å kalle en spade for en spade: Dagens politikk er ikke miljøvennlig, den er et hykleri som skader både klima, norsk suverenitet og arbeidsplasser.

Forskere peker på at kull fra Svalbard, for eksempel fra Gruve 7, har høy kvalitet, lavere svovelinnhold og færre urenheter enn det vi importerer fra andre siden av kloden. Å frakte kull fra Sør-Amerika over verdenshavene gir et enormt klima- og miljøfotavtrykk i transporten alene. Kortreist svalbardkull er i realiteten bedre for klimaet enn importert «blodkull».

Ved å legge ned gruvedriften på Svalbard, flytter vi bare kullforbruket – og forurensningen – til land med langt svakere miljøkrav enn våre egne.

Det er også et strategisk paradoks at vi gjør norsk metallindustri avhengig av importert kull, mens forekomstene på Svalbard blir liggende urørt. I en urolig verden bør vi sikre egne forsyningslinjer og ta ansvar for produksjonen selv. I tillegg er kulldriften en grunnpilar for å trygge norsk suverenitet og aktivitet i Arktis.

Det er ingen skam å snu. La gruva leve – gjenåpne gruvedriften på Svalbard for norsk industri!

© Ságat