Vi har fått begreper for hva som skjer når slike tiltak samtidig bidrar til å pynte på og legitimere de grunnleggende maktforholdene: Greenwashing. Social washing. Indigenous washing.

Og et begrep som kanskje er særlig aktuelt akkurat nå: Reconciliation washing.

Slike programmer kan selvfølgelig også ha reelt innhold. Men det interessante er hva de gjør med fortellingen om makten.

Et oppdrettsselskap kan fortrenge tradisjonelt fiske og samtidig støtte lokalsamfunnet. En utbygger kan beslaglegge eller fragmentere reinbeiteland og samtidig finansiere samiske kulturtiltak. Et selskap kan ta kontroll over naturressursene og samtidig opprette et program som forteller hvor ansvarlig det forvalter forholdet til menneskene som tidligere brukte dem.

Det som tas, er areal, ressurser og kontroll. Det som gis tilbake, er dialog, programmer, støtteordninger og representasjon.

Og kanskje er det nettopp derfor denne mekanismen er så effektiv: Den flytter oppmerksomheten fra spørsmålet om hvem som har makten til spørsmålet........

© Ságat