Samtidig klargjøres det for et historisk linjeskifte: Øvelser skal i fremtiden kunne føres nærmere den russiske grensa, i områder som tidligere var underlagt restriksjoner.

Det vi én gang kalte en beroligelseslinje, omtales nå som «komisk». Kanskje er det på tide å spørre hva trygghet egentlig betyr – og hvem som får definere den.

I Finnmark vet vi at krig ikke er en fjern affære. Her er stillheten langs grensa ikke bare symbolsk – den er faktisk.

Derfor undrer mange seg stille når den nye trygghetspraten blir stadig høyere, og grensene for hva som er «nødvendig sikkerhet» justeres – ikke i meter, men i prinsipp.

24. lengdegrad er ikke bare en strek på kartet. Det er en sivil garanti. En grense mot opprustning – og mot frykt.

Vi skal ikke være naive. Men vi skal heller ikke være lydige.

For når ordførere begynner å kalle gamle trygghetslinjer for «komiske», og militære fagfolk omtaler sivil skepsis som «strategisk korttenkt» – da må noen våge å stille spørsmål.

For eksempel: Hvem har egentlig bedt om dette?

I mange år har det vært en uuttalt regel:

Norge holder militære øvelser vest for 24. lengdegrad. Ikke fordi vi er svake – men fordi vi var kloke. Det handlet om å dempe spenningen i nord, ikke tenne den.Og det virket.

Avspenning holdt grensene rolige, samarbeidet levende og frykten nede.

En av dem som setter tonen for forsvarets tankegang i nord, er oberst Jørn Qviller.

Uniformert, alvorlig og med bøker om nordområdene på merittlista, er han blant dem som – med uttrykk som «geopolitisk nødvendig» og «i lys av dagens situasjon» – forsvarer at gamle begrensninger nå må bort, og at øvelsene må flyttes østover.

Flyttingen østover forklares noen ganger med en floskel: «bedre samtrening med våre nordiske naboer». Det som tidligere var en bevisst grense for å dempe spenning, fremstilles nå som en logistisk hindring. At denne nytolkningen veier tyngre enn de sikkerhetspolitiske konsekvensene,........

© Ságat