Dette er egentlig et skoleeksempel på FrP-retorikk.

Han trekker frem offentlig sysselsetting og sammenligner Norge med Tyskland som om det er et triks som skal se overbevisende ut. Men han hopper elegant over at Tyskland organiserer mye av det offentlige annerledes. Der organiseres det mer regionalt, mer fragmentert, og ofte utenfor det som telles som «offentlig ansatte» på samme måte. Det er ikke sammenlignbart én til én, uansett hvor mye man vil.

Så hevder han videre at høy offentlig pengebruk gir dårligere resultater. Men da må han nesten forklare hvorfor Norge fortsatt scorer helt i toppen på levekår, tillit og økonomisk stabilitet. Og hvorfor land som Sverige og Finland, som også har store offentlige sektorer, gjør det bra på mange områder. Det blir litt selektiv virkelighet her. Selv om de ikke opplever samme inflasjon som vi gjør i Norge, men det kommer blant annet av at arbeidsledigheten i Norge er mye lavere.

Når det gjelder skole og beredskap: ja, Sverige og Finland gjør det bedre på enkelte områder. Men betyr det at «mindre stat» er løsningen? Finland har for eksempel en sterk offentlig skolemodell med høy tillit til lærere, ikke en nedbygget stat. Så igjen så passer det dårlig med fortellingen hans, så det forenkles bort.

Han får det også til å høres ut som om næringslivet i Norge eksisterer på tross av staten, når realiteten er at norsk næringsliv er helt avhengig av stabile rammer, infrastruktur, utdanning og institusjoner, altså nettopp det fellesskapet finansierer.

Samtidig er det verdt å ta med et poeng som SV ofte løfter, også lokalt i Alta og Finnmark. Offentlig sektor er ikke bare en utgiftspost, men en forutsetning for verdiskaping. Uten folk, tjenester og trygghet i hverdagen finnes det heller ikke et næringsliv som fungerer over tid. I store deler av landet, spesielt i nord, er staten ikke en motsetning til utvikling, men selve grunnlaget for at folk kan bo, jobbe og skape verdier. Når dette reduseres til et spørsmål om «for stor stat», forsvinner hele den virkeligheten ut av bildet.

Og så var det Kirsti Bergstø. Én spissformulering blir plutselig bevis på hvordan hele venstresiden ser på verdiskaping. Det er ikke analyse, det er enkelteksempler brukt som argument. Eller retorisk pynt, om du vil.

Når han i tillegg reduserer Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt til en slags karikatur av «mer skatt uansett», så blir det ganske tydelig at konklusjonen var klar før argumentene kom.

Det er lett å si «staten må slankes». Det er langt vanskeligere å si konkret: skal vi kutte i helse, skole, beredskap eller infrastrukturen som næringslivet selv er avhengig av?

Dette er ikke en analyse av Norge. Det er en historie der han først bestemmer seg for hva han mener, og så plukker han ut de halvdelene av virkeligheten som passer.

Resten… forsvinner et sted mellom snørr og bart.

© Ságat