Svært mye av den sjøsamiske kulturen er forsvunnet, fortrengt og glemt.

Hva skal til for at det som er i igjen av den sjøsamiske kulturen skal leve videre – ikke bare som ett minne, men som en levende del av kystsamfunnene våre? Hvordan kan det som har vært skjult, glemt og fortrengt i generasjoner, få en ny vårdag?

Det spørsmålet må vi tørre å stille -og vi må tørre å svare.

Etter krigen, og særlig de siste tiårene, har både språk, livsformer og identitet forsvunnet i skyggen av fornorsking, sentralisering og svekkede rettigheter. Samtidig finnes det fortsatt håp – og det finnes folk med stolthet, kunnskap og vilje.

Mange av oss kjenner at noe er i ferd med å våkne. Spørsmålet er: Hva gjør vi nå?

For at kultur skal overleve, må den leves. Ikke pakkes ned i museumsutstillinger eller omtales i lærebøker – men være en del av hverdagen i bygdene våre. Det er vi, menneskene, som er kulturbærere. Da må vi også bo og leve der kulturen hører hjemme – langs kysten.

Fra Vardø i nord til langt ned i sør. Hele veien der det bor folk som definerer seg som kystsamer/sjøsamer/fjordsamer bor. Uansett definisjon. Kulturen har satt sitt særpreg langs hele kystlinjen, og alle er like viktig.

For at folk skal bære med seg kulturen, må de kjenne på stolthet og tilhørighet. Men akkurat den stoltheten og tilhørigheten har vært ett ganske mørkt kapittel i flere generasjoner nå. Fornorskningspolitikken lagde dype........

© Ságat