Mitt utgangspunkt for artikkelen er å understreke viktigheten av å styrke samisk førstespråkskompetanse i samfunnet generelt. Samisk er et truet språk, og til og med nordsamisk som den desidert største språkgruppen, står overfor store utfordringer i dag.

Mange politikere i indre Finnmark lever i den villfarelse at samisk språk står sterkt i de samiske lokalsamfunnene, noe som dessverre ikke er tilfelle. Derfor er det viktig å ta vare på og utvikle de språkarenaene som finnes. I dag fokuseres det mye på nødvendigheten av at flere lærer seg samisk, og at fornorskede områder må få anledning til å ta språket tilbake.

Dette er verdifulle initiativer, men som tilfelle ofte er når en sak får stor oppmerksomhet, så går det på bekostning av andre vel så viktige oppgaver. Det en opplever i den offentlige diskusjonen i mediene og blant mange politikerne er at det å lære seg samisk som andre- eller fremmedspråk prioriteres framfor å styrke, utvikle og profesjonalisere bruken og undervisningen av samisk som førstespråk.

Det er i denne sammenheng at de samiskspråklige arenaene er så viktige for å opprettholde sterke samiskspråklige miljøer.

I den politiske debatten og ikke minst i diskusjonen på sosiale medier, framstilles ofte kravet om trygge språkmiljøer for barna som et ønske om segregering og atskillelse, noe som selvsagt ikke er motivet.

Hovedmålsettingen med å la barna få ‘safe spaces’ der de kan leke og være sammen på samisk, er å gi nettopp den trygge følelsen av at det er naturlig, riktig og uproblematisk å bruke samisk. Det at barn utfordres av lekekameratene sine når det gjelder språkvalg og kommunikasjonsform er noe majoritetsbarn slipper.

Derfor vil det framstå underlig for dem at noen barn ønsker – i deres øyne – å skille seg ut fordi de bruker samisk, selv om det for de samisktalende barna er det naturligste i verden å snakke sammen på samisk, kort og godt fordi det er det en gjør.

Det å ikke måtte forsvare bruken av samisk overfor lekekamerater og gjerne også (uforstandige) tilstedeværende voksne, er en menneskerett som dessverre altfor ofte blir oversett og brutt i språksammensatte grupper.

Der er det den sterkestes rett som gjelder, og spørsmålet til de samisktalende barna blir gjerne stilt i en kritisk eller aggressiv tone om hvorfor ikke de også snakker norsk.

Dette gjør barnet usikker og ofte redd, samt at det etterlater et klart inntrykk hos barnet om at samisk språk provoserer og oppfattes som mindreverdig. Da velger ofte den tospråklige å heller bruke majoritetsspråket for å unngå konfronterende – og truende – situasjoner.

Dette er det motsatte av ‘safe spaces’, og ikke noe som kommunale skolemyndigheter bør legge til rette for, og langt fra forsøke å rettferdiggjøre eller forsvare. Samisk er et rikt språk for både næringsaktivitet, naturforhold, kunst og poesi.

Samisk er et utrolig rikt språk. På grunn av måten som språket er bygd opp på, gir det muligheter for å skape nye ord på basis av avledninger fra eksisterende ordstammer. I samisk er verb viktige. Verb beskriver ikke bare bevegelse, men sier også noe om hvordan bevegelsen utføres, om det skjer på en effektiv og funksjonell måte, som oppfattes som best og også mest estetisk.

Samisk er kjent for sin presise terminologi med hensyn til naturforhold, såkalte topografiske begreper, og det har et rikt begrepsmangfold for å beskrive både rein og laks. Språket er dessuten fullt av metaforer og billedlige uttrykk som utgjør et uuttømmelig skattkammer for poesi og joikelyrikk.

Tradisjonelle samiske forestillinger og fortellinger danner ofte utgangspunkt for samiske bøker, filmer og TV-serier. Denne rikdommen ved språket læres naturlig av barn som vokser opp i familier og relasjoner med førstespråkskompetanse, mens det er mye mer krevende å tilegne seg de subtile dybdene i språket som et fremmedspråk.

Også humor er knyttet til språk. I tillegg hører humor kontekstuelt til situasjoner som ikke alltid er mulig å oversette – verken språklig eller kulturelt.

Dette er forhold en må huske på når en diskuterer språklæringsmodeller, samt samværsformer i friminutter, lek og fritidsaktiviteter. Skolens oppgave er å styrke det grunnlaget som barna har hjemmefra, og barn som har samisk som førstespråk, vil naturligvis trenge sterke språklæringsmodeller for å styrke og utvikle språket sitt på skolen.

Det gjør en gjennom å møte positive holdninger fra lærere, skolemyndigheter, skolekamerater og et støttende lokalmiljø som ser verdien i at barn fra Tana kommune lykkes og gjør det godt på den lokale skolen, i interkommunale sammenhenger og i samfunnet generelt. Gode og fremragende kunnskaper i samisk får en bare dersom skolen gis muligheter for å tilby elevene den beste undervisningen.

Kommunen må støtte gode initiativ og utøve en raus personalpolitikk

På grunn av betydelige mangler i skolemateriell og læremidler i samisk, kreves det en ekstra innsats av lærerne – en innsats som kommunen må være flink til å rose og stimulere gjennom god personalpolitikk og rause arbeidsforhold, slik at lærerne får tilstrekkelig med tid og ressurser til å forberede fremragende undervisning.

Samisk språk er en styrke og representerer en kompetanse som er etterspurt. Tana må ha som målsetting å høre til blant de beste kommunene når det gjelder å tilby gode arbeidsbetingelser for lærere, stimulerende lokaliteter og en administrasjon som spiller på lag for å bidra til et godt renommé som en positiv og framgangsrik kommune i samiske spørsmål.

Det behøves et kommunalt initiativ med en klar prioritering som viser at Tana kommune er villig til å satse på samisk. Tana nevnes sjelden i samme åndedrag som Karasjok og Kautokeino når en i dag snakker om samiskspråklige områder, noe som er en bekreftelse av kommunens altfor passive holdning til å føre an i debatten om viktigheten av samisk språk og kultur.

Tana har alle forutsetninger for å promotere seg som den kommunen i Norge som dekker det største sammenhengende samiske bosetningsområde med Tanavassdraget og Tanadalen som det livgivende nærmiljøet med en differensiert næringstilpasning mellom primærnæringene jordbruk, fiske og reindrift, i tillegg til et kulturliv som produserer talenter som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt.

I stedet for å håpe på en kriseløsning der staten overtar driften av sameskolen, må en heller satse på å gjøre skolen så attraktiv at staten ønsker å overta, fordi det gir status å kunne vise til en suksesshistorie – som både den private barnehagen Giellavealgu mánáidgárdi og den kommunale Deanu sámeskuvla er.

La en ny vind blåse over Tana som tar med seg og fjerner alle gamle fordommer om det samiske, og heller bringer med seg progressive perspektiver på hvordan en kan gjøre kommunen enda bedre og mer attraktiv også for framtidige samiske arbeidsplasser. La skolen være et lysende eksempel på at det satses på samisk i Deanu gielda.

Ønsker statsfinansiert sameskole i Tana

© Ságat