Vi har reist minnesmerker over det vi overlevde. Det finnes knapt spor etter det vi lærte å tie om. Min oldemor la ut fra Kirkenes til fots i 1929 for å finne sin datter på den andre siden av grensen. Hun kom aldri frem.

I samisk tradisjon kalles røverne som kom østfra, tsjuder. De plyndret, drepte og tok mennesker med seg. Sagnet bærer på et levende minne om makter utenfra som omdefinerte lokalbefolkningens tilhørighet fra ressurs til trussel. Det mønsteret er eldre enn Stalins terror, og det er ikke avsluttet.

Charles Petterson. Foto: Privat

Finnmark trekkes ofte frem som et unntak i den norske Russland-debatten. Nærheten til grensen og minnene om frigjøringen brukes til å forklare en mer tilbakeholden holdning i nord. Men bildet er ufullstendig, og delvis misvisende. Spenningen mellom 1937 og 1944 preger fortsatt forståelsen av Russland.

1937: Den glemte erfaringen

I 1937 og 1938, under Stalins store terror, gjennomførte sovjetiske myndigheter de såkalte nasjonale operasjonene. Nordmenn, finlendere og samer på Kolahalvøya ble rammet. Mange ble arrestert, deportert eller henrettet på grunnlag av språk, slektskap eller kontakt over grensen.

Den svenskbaserte historikeren Andrej Kotljarchuk har dokumentert omfanget: 694 finner, 68 samer, 23 nordmenn og 6 svensker pågrepet i Murmansk-området alene. Tallene regnes som minimumsanslag.

Dette var ikke krig, men........

© Ságat