I en nylig publisert vitenskapelig artikkel har jeg forsøkt å sette ord på noe mange av oss har kjent på, men som få har fanget i juridisk språk: hvordan det er mulig for norske domstoler å si «vi anerkjenner at samene har vært her lenge» – og samtidig konkludere med at det ikke gir rettigheter.

Jeg har kalt dette mønsteret for en doktrine om ubetydelig tilstedeværelse. Det er en juridisk måte å snakke om samisk nærvær på – som reduserer det til noe som er verdt å nevne, men ikke verdt å gi rettsvirkning. Dette skjedde i Karasjok-dommen fra 2024, der Høyesterett anerkjente samisk bruk og tilstedeværelse, men likevel sa at staten var eier. Dermed ble samisk bruk stående som en fortelling, ikke som rett.

Slike avgjørelser er ikke tilfeldige. De........

© Ságat