Ikke legg hodet sørgmodig på snei og spør: «Hvordan haaaar du deeet?»

Min aller beste medisin er å være i godt humør, skriver kronikkforfatteren.

Nå har jeg tenkt å uttrykke ei mening om noe jeg vet lite om. For andres del. Men jeg vet hva som gjelder for meg.

Saken er at jeg har skjønt at noen synes det er vrient å forholde seg til folk med kreft. Det oppleves vanskelig bare å ringe. Hva sier man egentlig til en som har fått kreft?

Tenk om det ikke passer. Tenk om hun er lei seg. Tenk om jeg begynner å gråte. Hva skal jeg si? Tenk om jeg sier noe feil. Kanskje jeg bare skal late som om jeg ikke så henne.

«Tull med meg. Se meg rett i øynene»

«Tull med meg. Se meg rett i øynene»

For de som kjenner meg, er det lett å se at jeg er under behandling for kreft. Håret forsvant. Beina er ikke helt som før. Tjukk har jeg blitt.

Det er synlig forskjell fra den lettbeinte Randi som har brukt store deler av livet i høye fjell, på lange skiturer og i kajakk, eller som kunne jobbe nærmest døgnet rundt på øya si i Steigen.

Randi Skaug var første norske kvinne på Mount Everest og har besteget «Seven Summits», det høyeste fjellet på hvert av de sju kontinentene. Bildet er fra Himalaya.

Og det er merkbare forskjeller for meg. Enkelte dager har det kjentes langt til postkassa.

Jeg gikk tidlig åpent ut med at jeg har kreft. Samtidig ga jeg tydelig uttrykk for at jeg ikke ønsker at noen skal synes synd på meg. Hvis dere er triste, blir jeg også trist. Det trenger jeg ikke.

«Du trenger ikke å gå i moll for å være........

© NRK