Fotballsko var for dem som hadde råd

Vi var åtte søsken. Pengene strakk sjelden til. I kvartfinalen skal jeg ro på Miami Stadium.

Fotballen bryr seg verken om sosial klasse eller bakgrunn, skriver Javad Mushtaq. Han er i USA for å se kampene med det norske landslaget.

Da sluttsignalet gikk, klarte jeg knapt å tro det. 2–1. Norge slo Brasil. Igjen. Erling Braut Haaland med begge målene.

Rundt meg brøt titusenvis av nordmenn ut i den samme jubelen jeg hadde sett hos venner på en TV-skjerm i Halden for 28 år siden. Forskjellen var at denne gangen var jeg ikke tilskuer til andres feiring. Jeg var midt i den.

Mens jeg sto midt i folkehavet, gikk tankene mine 28 år tilbake. Til en liten gutt i Halden.

Å vokse opp med innvandrerbakgrunn i fattigdom gjorde at jeg altfor ofte kjente på utenforskap, skriver Javad Mushtaq.

Min far var blant de aller første med innvandrerbakgrunn som bosatte seg i Halden på 70-tallet. Vi var åtte søsken. Pengene strakk sjelden til. Da de andre barna snørte på seg skinnende fotballsko og dro på trening, ble jeg ofte stående igjen. Fotballen virket forbeholdt dem med god råd.

Men vi fant alltid en grusbane. Vi fant alltid en måte å spille på.

Mitt første minne fra et verdensmesterskap er en skurrende radio i en kjeller i Halden, der vi lyttet til kampen våre landsmenn spilte i USA i 1994. Norges første VM siden 1938.

«Endelig får en gutt fra Halden lov til å være en del av historien»

«Endelig får en gutt fra Halden lov til å være en del av historien»

Fire år senere, da vi slo selveste Brasil i Frankrike, hadde vi fremdeles ikke TV hjemme. Jeg satt på gulvet hos venner. Jeg husker Drillo. Jeg husker........

© NRK