På talerstolene 1. mai hylles arbeid og fellesskap med slagord som «Arbeid til alle» og «Alle skal med».

Samtidig vet vi at Norge kommer til å mangle folk i arbeidslivet. Vi mangler dem allerede. Ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Vi hører til stadighet hvor viktig det er at alle som kan, bruker restarbeidsevnen sin.

Det høres jo fint ut – på papiret.

Men mennesker med nedsatt arbeidsevne møter et system som i praksis straffer dem som prøver. For oss som har helse til noe – men ikke alt – kan det koste dyrt å gjøre en innsats. Det har jeg selv erfart.

«Nå må jeg leve med betydelig mindre»

Som utdannet vernepleier er jeg som poteten i helsesektoren og kan brukes til så mangt. Jeg har jobbet med skole, med ungdom ute i felt, med rus i spesialisthelsetjenesten og i bolig. Det er mye erfaring jeg fortsatt brenner etter å bruke.

Jeg ble ufør midt i livet og er far til to ungdommer. Å holde tritt med de stadig høyere utgiftene er vanskelig selv for familier med ordinær inntekt. I et forsøk på å holde demningen hel, ville jeg forsøke å arbeide litt igjen.

Det skulle jeg ikke gjort.

Jeg tok kontakt med min tidligere arbeidsgiver, som velvillig gjorde det mulig for meg å komme tilbake i arbeid. Mange uføre ønsker jo å arbeide det de kan, ikke bare på grunn av........

© NRK