Under Arendalsuka, landets store demokrati-samling, ble teltet til MIFF vandalisert flere dager på rad. Pøblene hadde gått målrettet til verks og fjernet «fred» og erstattet ordet med «folkemord». De skar Davidsstjernen i to og rev til slutt i stykker hele teltet. Det var et trist syn.

Hærverket mot MIFF-teltet under Arendalsuka var ikke et modig oppgjør med makt. Det var simpelthen pøbelstreker - drevet av den samme råtnende impulsen som alltid melder seg når mennesker slutter å argumentere og begynner å intimidere.

La oss kalle det ved riktig navn: Når et telt angripes fordi det representerer jøder, Israel eller mennesker som nekter å bøye nakken for den rette meningen, da beveger vi oss inn i et landskap der antisemittismen alltid har trivdes. Ikke nødvendigvis i form av åpne slagord til å begynne med. Ofte kommer den feigere enn som så - forkledd som «engasjement», «solidaritet» og «kamp for undertrykte». Men forkledningen gjør den ikke mindre giftig.

Det finnes i dag en moralsk latskap i offentligheten som er blitt farlig. Altfor mange tror de har sagt noe klokt når de mumler at «man må skille mellom Israel-kritikk og antisemittisme». Ja, selvfølgelig må man det. Men nettopp derfor må man også våge å se når skillet bryter sammen. For det gjør det. Og det gjør det oftere enn de bekvemme vil innrømme.

Ingen hever stemmen like raskt som den selvutnevnte antirasisten når andre minoriteter rammes. Men når jøder trakasseres, når........

© Norge IDAG