Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Finnmarkdebatten): Mange i den nasjonale offentligheten snakker om Svalbard som Norges svake punkt, forståelig nok.

Men burde vi ikke i tillegg snakke mer om Finnmark? Mens Svalbard er en øy i ishavet, er Finnmark fastland, og hva mer er: Finnmark har 200 kilometer grense mot et ekspansjonistisk Russland, det norske fylket i nordøst er en forlengelse av den sibirske kystlinje, helt ned til Sørøysundbassenget.

Først når vi kommer til Lyngsalpene begynner det egentlige norske landskapet, for å sitere den legendariske fotografen Kåre Kivijærvi (fra Hammerfest).

Samtidig består Finnmark av 75.000 norske innbyggere og er – sett fra Moskva – en del av det russiske bastionforsvaret.

Altså en del av den geografien som skal beskytte de russiske atomvåpnene på Kolahalvøya.

Den lange og dominerende linjen i nasjonalstatens politikk overfor Finnmark har, helt siden 1700-tallet, vært å sikre fast og stabil bosetting, i skyggen av Russland. Da som nå var russisk imperialisme en trussel. Fra Katarina den Store til Putin går det en rett, og farlig, linje.

Derfor måtte landet i nord bosettes for å sikre territoriell suverenitet, og nasjonal enhet. For å forstå dette, kan man lese seg opp på de store bureisingstiltakene i Sør-Varanger sammen med storstilt veibygging; sterk støtte til gruveindustri og AS Sydvaranger i 1906, som ble oppfattet som et særlig sterkt «fornorskningstiltak».

Gjenreisningen etter........

© Nettavisen