Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg er lege, ikke økonom. Likevel ser jeg noe tydelig i legekontoret hver eneste uke: Hva som skjer med kroppen når økonomisk press varer for lenge.

Pasientene som sitter foran meg er ikke nødvendigvis syke i tradisjonell forstand. De har jobb, familie og et normalt liv på papiret. Men de sover ikke.

Tankene stopper ikke. Hodet går i sirkel rundt renter, regninger, barnehageutgifter og matpriser.

En mann i førtiårene sitter foran meg. Han og samboeren har begge fast jobb, de har to barn og gjør alt man forventes å gjøre i Norge. Likevel klarer han ikke å slappe av. Han ligger våken om natten og prøver å regne ut hvordan økonomien skal gå opp.

«Jeg vet ikke hva vi skal kutte mer», sier han.

Samtalen er ikke unik. Jeg har hatt den hundrevis av ganger de siste tre årene, med mennesker i ulike yrker og livssituasjoner. Fellesnevneren er ikke sykdom, men et konstant press som gjør at kroppen aldri får ro.

Kroppen vår er ikke laget for å skille mellom økonomiske bekymringer og fysisk fare.

Les også: Snart gidder ikke folk betale skatt

Renteøkning rammer hardt

Nervesystemet reagerer på samme måte uansett. Når vi opplever trussel, øker pulsen, musklene spenner seg og stresshormonene strømmer ut. Dette er en gammel biologisk mekanisme som hjalp mennesker å overleve farer i naturen.

Problemet oppstår når denne reaksjonen aldri får slå seg av.

Når stressresponsen aktiveres dag etter dag, måned etter måned, begynner kroppen å slite seg selv ned.

Søvnen forsvinner, immunforsvaret svekkes, risikoen for depresjon og angst øker, og mange får smerter uten en klar medisinsk forklaring. Dette er ikke tegn på svakhet. Det er en helt normal fysiologisk reaksjon på langvarig belastning.

Samtidig lever norske husholdninger i en økonomisk situasjon som gjør dem spesielt sårbare for renteøkninger.

Norge har blant verdens høyeste gjeldsnivåer målt mot inntekt. Når renten øker, rammer det derfor mange familier direkte og hardt. I 2024 betalte norske husholdninger i gjennomsnitt over hundre tusen kroner i renter i året, en kraftig økning fra tiåret før pandemien.

For mange tilsvarer dette en ekstra husleie bare i renteutgifter.

Når marginene i økonomien allerede er små, merkes slike endringer umiddelbart i hverdagen.

I samme periode har sykefraværet i Norge ligget på sitt høyeste nivå siden finanskrisen i 2009.

En stor del av økningen skyldes psykiske diagnoser. Navs analyser viser at dette ikke kan forklares av én enkelt yrkesgruppe eller sektor. Økningen rammer bredt i den yrkesaktive befolkningen.

Når så mange mennesker samtidig opplever økt belastning, er det rimelig å spørre om årsaken bare ligger hos enkeltindividene, eller om noe i de økonomiske rammene rundt oss også spiller en rolle.

Statistikk kan imidlertid være misvisende fordi den beskriver gjennomsnitt. Tenk på to naboer. Den ene kjøpte bolig for tretti år siden og har lite eller ingen gjeld. For ham kan høy rente til og med gi bedre avkastning på sparepengene. Den andre kjøpte bolig for få år siden, har flere millioner i boliglån og små barn i barnehage. For denne familien betyr renteøkninger en helt annen virkelighet.

Begge inngår i de samme gjennomsnittstallene, men de lever i praksis i to forskjellige økonomiske landskap.

Les også: Raad flykter fra Dubai – nordmenn flykter fra Skatteetaten

Mangler økonomisk buffer

På legekontoret hører jeg stadig oftere en setning som tidligere var sjelden: «Jeg har ikke råd til å bli syk.»

Formelt sett har Norge gode sykepengeordninger, men mange husholdninger mangler økonomiske buffere. Mister man vakter, tillegg eller ekstra inntekter, kan økonomien raskt bli vanskelig.

Resultatet er at mennesker presser seg gjennom sykdom og utmattelse fordi de ikke føler de har råd til å stoppe opp.

På kort sikt kan det holde systemet i gang, men på lengre sikt kan det gjøre flere sykere.

Dette er et paradoks i et land som Norge. Vi har et oljefond på over tjue tusen milliarder kroner og er et av verdens rikeste samfunn. Likevel opplever mange at økonomisk usikkerhet preger hverdagen i en grad som påvirker både søvn, helse og livskvalitet. Det skyldes ikke mangel på ressurser, men hvordan risiko og belastning fordeles.

Til deg som kjenner deg igjen i dette, er det viktig å si én ting: Det er ikke deg det er noe galt med.

Når kroppen reagerer med uro, søvnløshet og utmattelse over lang tid, er det en normal reaksjon på vedvarende press. I et rikt samfunn burde flere kunne leve med en større følelse av trygghet i hverdagen. Spørsmålet er ikke først og fremst om vi har råd til det. Spørsmålet er om vi velger det.

© Nettavisen