Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Beregningene som forskeren Ole-Andreas Elvik Næss ved Norges Handelshøgskole (NHH) viser at skattetapet for Norge kan være på svimlende 69 milliarder kroner, basert på at de latente gevinstene som er flyttet ut utgjør 184 milliarder kroner. Altså hvis disse gevinstene aldri beskattes her.

Mer enn 500 nordmenn med formue over 25 millioner kroner har flyttet penger og familie til Sveits. Årsaken de oppgir er hovedsakelig formuesskatten, som fører til at norske bedrifter må betale skatt av materielle verdier. Selv om utflyttingen har avtatt etter at regjeringen vedtok exit-skatten, er de historiske tapene betydelige.

Utfordringen er bare at statens utgifter ikke har avtatt i det samme tidsrommet. De vokser, og dermed er det i teorien dagens skattebetalere som kan måtte dekke gapet.

Eva Stenbro er konserntillitsvalgt i Amedia og medlem av Amerika-utvalget i Norsk PEN.

Hun har vært journalist i 30 år og hadde ansvaret for dekningen av Helse i Romerikes Blad i seks år. Stenbro er utdannet medieviter ved NTNU og har cand.mag i fagene Medievitenskap, statsvitenskap og sosiologi. Hun er også utdannet fotograf.

Hun har bodd i Norge og USA.Stenbro er opptatt av emner som ytringsfrihet, journalistikk og personvern.

Halve befolkningen får regningen

En skulle tro at langt over tre millioner sysselsatte i Norge ville være i stand til å dekke inntektsgapet, men faktum er at Statistisk sentralbyrå – som er landets offisielle statistikkbank – definerer en sysselsatt som en person som har utført inntektsgivende arbeid i minst én time i uken. Da sier det seg selv at byrden er fordelt på langt færre. I tillegg er ti prosent av befolkningen (ekskludert studenter) definert som lavinntektsmottakere, noe som i 2023 utgjorde hele 588.700 personer.

Hvis man tar utgangspunkt i gruppen sysselsatte, som omfatter både ansatte personer og selvstendig næringsdrivende og som tjener over 320.000 kroner, så har vi 2,8 millioner sysselsatte i Norge. Det utgjør halvparten av landets 5,6 millioner innbyggere.

Summen på 320.000 kroner er det som anses som en levedyktig inntekt. Fattigdomsgrensen går ved 60 prosent av medianinntekten, noe som tilsvarte 319.950 kroner i 2025.

2,8 millioner nordmenn kan dermed i teorien få hovedansvaret for å dekke skattetapet som har oppstått etter folkevandringen til Sveits. Det tilsvarer rundt 24.000 kroner per person.

Så da er spørsmålet, hvor går vi herfra?

Les også: Bommer fullstendig

Neppe lei fondue og raclette

Det er tre mulige veier å velge mellom: Enten sørger man for å endre skattereglene slik at skatteflyktningene kommer hjem igjen, for de blir neppe så lei fondue og raclette at de flytter hjem på grunn av maten.

Ifølge professor Ole-Andreas Elvik Næss vil fellesskapet uansett tjene på at formuesskatten fjernes og man beholder skatteinntektene.

«Jeg har regnet ut at den gjennomsnittlige Sveits-utflytter har 24 gjenstående leveår. Hvis alle utflytterne planlegger å flytte hjem i 2028, så kan vi vente oss et tap på rundt 18 milliarder på å gi dem fritak for formuesskatt for alltid hvis de flytter hjem tidligere. Men vi tjener nesten tre ganger så mye hvis de ender opp med å betale skatt på sin utsatte inntekt», skriver Elvik Næss i NHHs bulletin.

Les også: Etterlysning: Når kommer du hjem og reparerer boligskatten, Jens Stoltenberg?

En ekstra skatteregning

Et annet alternativ er at det kuttes i de offentlige utgiftene. Siden 2019 har utgiftene i offentlig forvaltning økt fra i underkant av 1.800 milliarder kroner i 2019, til 2.400 milliarder kroner i 2024. Og statsbudsjettet alene har økt med 800 milliarder kroner i samme tidsperiode.

Foreløpig er det ingen ting som tyder på at regjeringen har planer om å skjære ned på de offentlige kostnadene, så da gjenstår bare det tredje alternativet: Ting fortsetter som før.

Alle sysselsatte som er i full jobb vil derfor få hovedansvaret måtte tette gapet i skatteinntekter etter at de største bidragsyterne flyttet til Sveits. De som tjener mer enn fattigdomsgrensen kan dermed få en ekstra skatteregning på et par titusen kroner. Og beløpet vil bare vokse.

Dette skjer altså selv om det meste tyder på at et land ikke bare er avhengig av den private risikokapitalen som skatteflyktningene representerer, men også inntektene som genereres gjennom inntekts- og utbytteskatt.

Jonas Gahr Støre og regjeringen har flere ganger blitt utfordret på at skattekartet ikke stemmer med terrenget, og at landet som helhet taper på måten som formuesskatten er bygget opp på i dag. Dette er i så fall ikke den første saken hvor politikere overser realitetene.

I 2018 kom sukkeravgiften, som var en konsekvens av budsjettforliket og som økte avgiften på sukkerholdige varer med 83 prosent. Avgiften på alkoholfrie drikkevarer økte med 42 prosent. Skatten skulle gi staten raske inntekter men førte isteden til en økt grensehandel, og avgiften ble derfor gradvis rullet tilbake og fjernet.

Frem til 2014 hadde Norge en egen båtmotoravgift, også kalt «hesterkreftavgiften». I utgangspunktet ble skatten innført som en luksusskatt for å sikre staten ekstra inntekter fra de som hadde råd til å kjøpe dyre båtmotorer. Problemet var bare at kostnadene til byråkratiet rundt innkreving og kontroll av båtmotorer var så store at de spiste opp mye av inntektene, så da 2014 kom ble hele skatten avviklet.

Skatt er et effektivt og godt virkemiddel når den fungerer, men når den feiler kan den tære på tilliten til politikerne om feilene ikke blir rettet opp. For er det én ting som er sikkert, så er det at behovet for skatteinntekter ikke blir mindre i årene fremover.

Foreløpig ser det ut til at det er viktigere for regjeringen å holde på ordningen med formuesskatt enn de milliardene i skatteinntekter landet kunne fått om de 500 utflytterne flyttet hjem igjen.

Enn så lenge er vi derfor der at Jonas Gahr Støre står for ideologien, og du står for regningen.

© Nettavisen