Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

I disse dager står folk i kø for å la seg intervjue av den kontroversielle podkasten «Wolfgang Wee Uncut». Sist ute er journalisten og redaktøren Hilde Sandvik, som i likhet med Anders Magnus, Jon Hustad, Erna Solberg, Mímir Kristjánsson og en rekke andre prominente gjester har latt seg intervjue av den kontroversielle podkasten.

Det er nesten fristende å spørre, hva er det egentlig som skjer?

Har de alternative mediene kommet inn i varmen, eller har de tradisjonelle mediene mistet så mye kraft at de alternative mediene lokker?

Eva Stenbro er konserntillitsvalgt i Amedia og medlem av Amerika-utvalget i Norsk PEN.

Hun har vært journalist i 30 år og hadde ansvaret for dekningen av Helse i Romerikes Blad i seks år. Stenbro er utdannet medieviter ved NTNU og har cand.mag i fagene Medievitenskap, statsvitenskap og sosiologi. Hun er også utdannet fotograf.

Hun har bodd i Norge og USA.Stenbro er opptatt av emner som ytringsfrihet, journalistikk og personvern.

Det som for bare litt siden var fyfy i politikk og akademia, har plutselig blitt innafor. Det er ikke lenge siden det å la seg intervjue av alternative medier var ensbetydende med å bli stemplet som ytterliggående og kontroversiell, men noe har tydeligvis skjedd.

Det er ikke lenge siden jeg selv ville advart folk mot å bruke alternative medier, for det skal sies, det er mye rart der ute. Det ene er de mediene som formidler utilslørt propaganda: For eksempel ensidig rapporteringen om at verden er i ferd med å gå under, og at årsaken er politikere som vil oss vondt. Noen politikere spiser visstnok også babyer, ifølge de mest alternative.

Et annet problem er fraværet av kritiske spørsmål. Dette gjelder også landets største podkaster. Wolfgang Wee ville utvilsomt tjent på å stille mer forberedt til intervjuene sine. Jo bedre man kjenner temaet, desto bedre rustet er man til å stille kritiske spørsmål og utfordre påstandene som intervjuobjektene kommer med.

På tross av manglene har både Wee og andre alternative medier mange tusen tilhengere, og man kan spørre seg hvorfor så mange trekkes til disse kanalene. Er de så populistiske og enfoldige som enkelte skal ha det til, eller tilbyr de noe som de tradisjonelle mediene ikke tilbyr? Det er det store spørsmålet.

Les også: Ti spørsmål til Wolfgang Wee

Kan gjøre vondt verre

Mange vil si at de redaktørstyrte mediene har blitt veldig like. Ikke nødvendigvis i vinklinger av sakene, men i valget av hvilke saker som dekkes og hvilke saker som ikke dekkes.

De store mediene har tidvis vært svært forsiktige med å slippe til debatter som kan føre til hat og stigmatisering. Vi så det senest under pandemien hvor de opprørte røstene kritiserte mediene for at de ikke fikk slippe til.

Årsaken til dette var selvsagt frykten for å skape et ukontrollert massehysteri hos befolkningen mens pandemien pågikk for fullt, men vi har sett de samme mekanismene når det gjelder debatter om for eksempel kriminalitet og ukultur knyttet til innvandring, hormonbehandling av transungdom, ulike klimatiltak og kritikk av minoritetsmiljøer.

Mediene ønsker ikke å stigmatisere svake grupper, og de er redde for å legge til rette for debatter som kan gjøre vondt verre.

Men noen debatter lar seg rett og slett ikke stogge, og de nevnte temaene har lagt til rette for at de alternative mediene har kunnet vokse fram.

Hos Wolfgang Wee finner vi i tillegg det kontrære formatet. Der hvor de tradisjonelle mediene har valgt en mer tabloid nyhetsfortelling som kjennetegnes av kjappe poenger, korte tekster og dagsaktuelle temaer, gjør moderne podkaster tvert om: De dyrker timelange, uredigerte samtaler hvor gjestene i stor grad styrer historiefortellingen.

Les også: Lett brisen befolkning benåder Mímir

Samtidig viser de alternative mediene en skrikende mangel på balanse. Enkelte gjester har til og med fått spre konspirasjonsteorier og helsefarlige påstander.

Dette kan i neste omgang føre til at lytterne tar avgjørelser som får fatale konsekvenser for dem selv.

Da fysiolog Anders Haakenstad ytret at «Det finnes ikke en eneste randomisert kontrollert studie som viser at det er bedre å ta cellegift enn å la være, med tanke på lengden du overlever» i episode nummer 634 hos «Wolfgang Wee Uncut», var det mange som med rette reagerte kraftig. Blant annet Kreftforeningen.

At slik feilinformasjon får stå uimotsagt skjemmer mediet og gjør at lytterne bør være ekstra kritiske til innholdet.

Likevel, så lenge de tradisjonelle mediene fortsetter å gå rundt grøten i de mest brennbare temaene, vil markedet for de alternative mediene fortsette å blomstre. Ulempen er at dekningen ofte er ensidig.

Man kan fort få inntrykk av at verden er i ferd med å gå under, for det er virkelig langt mellom de positive innslagene hos de alternative mediene.

Nyheter som at Helsingfors, hovedstaden i Finland, gikk et helt år uten dødsfall i trafikken, at ozonlaget friskner til langt raskere enn det forskerne har trodd og trolig kommer til å bli friskmeldt i løpet av vår levetid og at flere elektrifiserte ferger i norske fjorder vil bidra til å redusere farlige miljøutslipp, er nyheter som man sjelden finner i disse kanalene.

«Wolfgang Wee Uncut» gir håp

Det handler, med andre ord, om balanse. For mye av det ene kan til slutt bli en belastning. I dag finnes det alternative medier som har bygget opp hele merkevaren på å kritisere innvandring.

I slike tilfeller snakker vi ikke lenger om nyhetsformidling, men propaganda. Det finnes helt klart store utfordringer knyttet til innvandring, men man skal aldri glemme de mange titusen innvandrerne som hver dag bidrar til å få det norske samfunnet til å gå rundt. Mangelen på kritiske spørsmål gjør at disse mediene fort blir redusert til uhildede mikrofonstativ.

På den annen side vinner aktører som Wolfgang Wee på formatet. Der hvor mange medier butter i korte, velredigerte svar fra kommunikasjonsansatte og medierådgivere, har langformatene en stor fordel. Siden samtalene er uredigerte kommer man tettere på intervjuobjektet og man får en større forståelse for hvorfor folk tenker som de gjør.

I tillegg gir podkaster som «Wolfgang Wee Uncut» et håp til de av oss som har tro på dialog, som mener det er viktig å snakke med mennesker, lytte til ulike meninger og høre hverandre ut.

I det øyeblikket Wolfgang Wee tar samfunnsoppdraget alvorlig, stiller mer forberedt til samtalene og begynner å stille gjestene kritiske spørsmål, kan han bli en utfordrer til de etablerte mediene. Men enn så lenge fungerer podkasten hans som et krydder til de etablerte mediene.

Den dagen de tradisjonelle mediene derimot tør å åpne døren for de brennbare temaene, er spørsmålet om Wolfgang Wee og andre aktører vil klare å holde på oppmerksomheten til brukerne sine. For én ting har de alternative mediene vist oss, og det er at det ikke nytter å legge lokk på de temaene som folk er interesserte i.

© Nettavisen