Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Den går gjennom minner og erfaringer.

Når Russland bygger sin makt på uro, må Norge bygge trygghet på tilstedeværelse – ikke håp om normalisering.

Les også: Arktis: – Russland og Kina forsøker å endre spillereglene

En februardag i 1929 legger min oldemor Johanna, 59 år gammel, ut til fots østover fra Kirkenes, alene og i streng kulde. Hun bærer ingenting annet enn ønsket om å se eldste datteren hun ikke har møtt på femten år.

Datteren bor i Litsafjorden på russisk side av grensen, et lite samfunn der finske familier gjennom 60 år hadde skapt et liv mellom hav og tundra. Et samfunn hun forlot til fordel for Vardø med sine tre yngste barn.

Johanna kom aldri fram. Hun forsvant på fjellet. Og eldste datteren forsvant i Stalins utrenskninger i 1937. Menn ble skutt. Kvinner og barn deportert. Navn ble visket bort. Historiene ble tause.

For oss som har røtter i Finnmark er dette ikke bare noe som skjedde. Det er en forståelsesramme. Grensen i øst går ikke bare på kartet. Den går gjennom minner, mennesker og erfaringer.

Og det er mye som er i bevegelse nå.

Med en nabo bygget for konflikt, er ro bare stillheten før neste trekk 

Les også: Jeg er klar for krig mot Russland

Når vi ser mot øst, over fjorden og over elva, ser vi ikke bare en nabo med militær styrke.

Vi ser et system som henter kraft fra uro.

En ny rapport utgitt........

© Nettavisen