Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det blir litt for dumt når forsvarsminister Tore O. Sandvik ikke kan svare Stortinget om Etterretningstjenesten bidrar til amerikansk krigføring i Iran.

Stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa, SV, ba forsvarsministeren svare på om norsk etterretning direkte eller indirekte støtter eller gir informasjon til USA i krigføringen i et skriftlig spørsmål.

Tore Sandvik skrev i sitt svar at «offentlighet om konkrete sider med etterretningssamarbeid med andre land kan skade tillitsforholdet i forhold til andre land.» Men det er jo en indirekte bekreftelse på at Etterretningstjenesten bidrar i amerikansk krigføring i Iran. Hadde Etterretningstjenesten ikke støttet krigføringen, kunne Sandvik avvist at Etterretningstjenesten er involvert i krigen.

Politisk styrt hemmelighold

Andre ganger er det ikke så viktig med hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land. I februar opplyste Jonas Gahr Støre i Stortinget at samarbeidet med USA om overvåking av atomvåpen på Kolahalvøya er forsterket det siste året. Her får altså Stortinget og offentlighet opplysninger om konkrete sider ved et etterretningssamarbeid med et annen land – i det her tilfellet også USA.

Det kan virke som om det skal være hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land eller ikke avhenger om det er tjenlig politisk eller ei. Som kjent skal Norge offisielt ikke ha noe med Iran-krigen å gjøre.

Naturligvis har Etterretningstjenesten en kobling til amerikansk krigføring i Iran, som i tidligere kriger i Midtøsten, for eksempel i Gulfkrigen i 1990-1991. Det er enkelt å dokumentere ved hjelp av åpne kilder.

Vardø-radaren som brikke i krigføringen

Allerede tidlig i Iran-krigen la USA stor vekt på å ødelegge Irans muligheter for å bruke satellitter til å observere, kommunisere og for å kunne slå tilbake mot USA. Det ble en stor suksess, noe som det også er blitt opplyst offentlig om. En amerikansk enhet for krigføring i rommet, U. S. Space Command, har vært sentral i gjennomføringen.

U.S. Space Command må vite hvilke iranske satellitter som er hvor og hva de gjør. Det er der Norge kommer inn. Radarsystemet Globus i Vardø er et samarbeidsprosjekt mellom U.S. Space Command og Etterretningstjenesten. Globus var i 2014 det eneste radarsystemet USA har for å følge stasjonære satellitter i området mellom Pakistan og Kanariøyene under alle lys og værforhold. Siden er radarsystemet kraftig modernisert. Globus er i dag et av et av verdens mest avanserte radarsystemer.

Under krigen har Iran ødelagt flere amerikanske radarsystem i Midtøsten. Det gjør Globus enda viktigere. Globus kan også bli brukt til å følge iranske rakettangrep. Det er dokumentert at den amerikanske radaren Fylingsdales i England brukes til å følge iranske rakettangrep.

Mangel på nasjonal kontroll

I forsvarsminister Tore O. Sandviks skriftlige svar til Stortinget heter det at Norge har nasjonal kontroll med Etterretningstjenestens deling av informasjon med andre land. Det har vi heller ikke. Jeg kan ta et eksempel, som igjen handler om Globus i Vardø.

Store datamengder som hentes inn av dette radarsystemet bearbeides i USA for at de skal gi mer verdi. Og da er det ikke sånn at verken Nato eller Norge automatisk har rett til å få alle bearbeidete data tilbake. Det kan dokumenteres med offisielle amerikanske dokumenter tilgjengelig på nett. Hvordan er det da med den nasjonale kontrollen? Den nasjonale kontrollen er mangelfull.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik og andre i regjeringa må forstå at uten at det blir tatt hensyn til offentlige opplysninger om disse spørsmålene blir slike svar til Stortinget ikke opplysende, og ganske så merkelige. Slike svar gir ikke tillit til politikere, og bidrar ikke til en opplyst forsvarsdebatt, noe som kanskje nå er viktigere enn på lang tid.

© Nettavisen