Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Verden står midt i den største fluktkrisen i moderne tid. Over hundre millioner mennesker er på flukt fra krig, konflikt, forfølgelse, vold og klimarelaterte katastrofer. Krigene iblant annet Sudan, Gaza og Ukraina har alene tvunget millioner av mennesker bort fra hjemmene sine. De aller fleste befinner seg ikke i Europa, men i naboland og regioner som allerede er preget av fattigdom, ustabilitet og svake institusjoner. Det er dette bakteppet Norge og andre europeiske land nå møter med stadig strengere innvandrings- og asylpolitikk.

I statsbudsjettet for 2026 har den norske regjeringen valgt en tydeligere og mer restriktiv kurs. Antallet kvoteflyktninger reduseres kraftig, og det åpnes for å vurdere asylmottak og retursentre utenfor Europa.

Begrunnelsen er kjent: kapasitet, integrering og behovet for kontroll. Det finnes reelle utfordringer i mange lokalsamfunn, knyttet til skole, språk, arbeid og fellesskap. Disse utfordringene skal tas på alvor. Men det er et feilspor å fremstille politikken som et valg mellom strenghet og naivitet.

Når innvandringspolitikken reduseres til et spørsmål om å være «tøff nok», mister vi både langsiktighet og retning.

Det nye i europeisk migrasjonspolitikk er ikke først og fremst at tiltakene blir strengere, men at strenghet i seg selv har blitt et politisk mål. Komplekse problemer forenkles, og symbolske grep erstatter løsninger som faktisk virker over tid. Resultatet er politikk som gir kortsiktig politisk gevinst, men som i liten grad adresserer årsakene til flukt eller forutsetningene for vellykket integrering.

Denne utviklingen skjer samtidig som USAs president Donald Trump i et ferskt intervju hevder at Europa «faller fra hverandre», at europeiske ledere snakker for mye og leverer for lite, og at migrasjon undergraver kontinentets levedyktighet. Trump oppfordrer til........

© Nettavisen