Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingenting sier vår som spirende trær, lukten av nyslått gress – og KrF-politikere som vil kaste Pride-flagget ut av skolegårdene når det nærmer seg Pride måned.

KrF har vedtatt at skolegårdene kun skal prydes av det norske, samiske og kvenske flagget. I forslaget pekes det på et skille mellom nasjonal tilhørighet og «ideologiske» symboler, og man ønsker at skolene skal holde seg til flagg som representerer norske urfolk og majoritetsbefolkningen. Vedtaket innebærer at alle andre flagg – deriblant Pride-flagget – ikke lenger skal få vaie i skolegården. Dette begrunnes med et ønske om nøytralitet i skolen, der man mener at symbolske uttrykk utover de tre nasjonale og urfolks-flaggene kan oppfattes som politiske eller ideologiske markeringer.

I praksis betyr vedtaket at Pride-flagget må pakkes vekk – ironisk nok i det samme skapet mange skeive elever prøver å bryte seg ut av.

Men la oss legge humoren til side: For oss som har listet oss gjennom skolekorridorer og håpet at ingen ropte «homse» etter oss, er regnbueflagget mer enn pynt. Da jeg så Pride-flagget som 15 åring utenfor min skole for første gang, føltes det som om skolen hvisket: «Du er trygg her.» Det var stille, men viktigste løftet jeg noensinne har fått.

KrF mener at Pride-flagget er «ideologisk», og at skolen må være nøytral. Men nøytralitet betyr ikke taushet om menneskeverd. Oslo-ordfører Anne Lindboe (H) kaller forslaget «kaldt og kynisk», og advarer om at et forbud vil splitte mer enn det samler.

© Moss Avis