menu_open Columnists
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close

Hva kan vi lære av skolestrukturdebatten?

9 1
previous day

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fristen for høringssvar i saken om nedleggelse av Madsebakken er ute. Mange svar er kommet inn og publisert på kommunens nettsider. Enda flere leserinnlegg har i løpet av høsten kommet på trykk i Lp sine debattsider. Engasjementet rundt ny skolestruktur har vært formidabelt, og stort sett har argumentasjonen vært både saklig og innsiktsfull. Hva kan vi lære av dette?

De fleste av oss bryr seg om det samfunnet vi er en del av. Vi bryr oss om hvordan byen vår ser ut. Vi bryr oss om endringer som skjer – eller ikke skjer. Vi bryr oss om fritidstilbud, om kulturtilbud og om turmuligheter i byens nærhet. Vi bryr oss om helsetilbud og utdanningstilbud, og vi er opptatt av mulighetene for arbeid og næringsliv. Alt dette er i bunn og grunn politikk. Likevel er det de færreste av oss som engasjerer seg i politikken, og enda færre som stiller til valg og er beredt på å gjøre en aktiv innsats i kommunestyret. Det er kanskje ikke så rart ettersom mange har travle hverdager. Men går vi ikke da glipp av mange gode ideer? Mister vi ikke verdifulle synspunkter og argumenter som kunne gjort politikernes beslutninger bedre? Jeg tenker at engasjementet og argumentene knyttet til skolestrukturdebatten viser tydelig at «hjemmesitterpartiet» har store ressurser.

Enkelt sagt er lokaldemokratiet tuftet på samspillet mellom politikere og kommuneadministrasjon. Administrasjonen utreder sakene (enten selv eller kjøper konsulentbistand), skriver dem og legger dem fram for politisk behandling. Administrasjonen konkluderer alltid sakene med forslag til vedtak. Vedtak besluttes i den form politikerne får de framlagt, eller politikerne formulerer andre vedtak som det stemmes over. Tradisjonelt er det skarpt skille mellom politisk banehalvdel og administrativ banehalvdel. Spørsmålet mitt er om det i denne prosessen kan være plass til engasjement fra «hjemmesitterpartiet». Ikke alle saker er like kontroversielle eller engasjerende, men i de sakene som berører store folkegrupper eller er særlig prinsipielle, kan det være lurt å designe prosessen slik at «hjemmesitterkreftene» blir forløst i forkant av politisk behandling? Det ville være så mye mer konstruktivt å få opp engasjementet i perioden før det politiske innholdet er formulert og løsningene foreslått. Kan det være at vi rett og slett bør se på om de politiske arbeidsprosessene bør fornyes?

Det er........

© Laagendalsposten