Tromsø er blitt en parodi på seg selv

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

«Du er klar over at det er bekmørkt og vinter store deler av året?» spurte bankrådgiveren spøkefullt da jeg ville kjøpe bolig i Nordens Paris. Jo da, jeg var klar over det. Likevel er det her vi vil bo, tross snømåking og mørketid, høye boligpriser og lange avstander. Det kunne jeg erklære helt definitivt.

Nå om dagen er det mer et «tja». For i årene som har gått siden møtet med banken, har nettopp de lange vintrene gitt oss turistbonanza. Og jo mer attraktivt det blir å besøke byen, dess mindre attraktivt blir det å være fastboende.

Jeg har vært åpen for at jeg kanskje er fordomsfull eller har endringsvegring. Kanskje har jeg nådd den alderen hvor man synes alt var bedre før. Kanskje er jeg asosial og for lite gjestfri, eller ganske enkelt bare sur. Tromsø skal være et velkomment og inkluderende sted. Det har det alltid vært. Man må ikke være så redd for fremmedfolk! Som om det er hudfargen eller språket til turistene som er problemet.

I grunn er det ikke den enkelte turist som er problemet overhodet, men klinsjen som oppstår når vi forsøker å få oppfylt svært ulike behov på samme, bitte lille areal. De har betalt i dyre dommer for sitt once in a lifetime arktiske eventyr, mens jeg klorer meg fast i dette isødet året rundt og forsøker å leve et hverdagsliv her.

Beskrivelsen er nå veletablert: Boligmarkedet, som var krevende fra før, har gått fullstendig av hengslene. Unge i etableringsfasen blir stående på utsiden, mens studenter ikke engang kommer seg inn på leiemarkedet. De som jobber med å servere og på andre måter ta vare på turistene, er det paradoksalt nok ikke husvære til i Tromsø lenger. Stille og rolige nabolag er blitt hotell gjennomtrekk.

Prisene på fly og overnatting er blitt helt hinsides. Når vi venter tilreisende besøk, har jeg pleid å spøke med at de får skaffe seg en eller annen skavank, slik at Pasientreiser betaler. Nå er det knapt spøk lenger. Skjønt, jeg kan fortsatt spandere mange netter på hotell for prisen av å skaffe meg et ekstra gjesterom.

Ironien i argumenter om at turistene setter tiltrengt farge på byen, er at effekten er det stikk motsatte – den eksplosive veksten av utenlandske besøkende fører til mindre mangfold. Vi er i ferd med å få et Tromsø forbeholdt pengesterke innbyggere og pengesterke turister.

Hordene fyller Storgata sent og tidlig. «Folkeforurensning» er et ord som blir brukt for å beskrive tilstandene i sentrum. Nordens Paris er i ferd med å bli Nordens Barcelona – eller, enda verre – Nordens Pattaya. Køen til sikkerhetskontrollen på flyplassen er et mareritt.

Veiene er fulle av leiebiler, og de som sitter bak rattet er uvant med vinterføre. Jeg har til gode å se det med egne øyne, men vi har alle hørt historiene om turister som «peiser på med avføring», for å låne Høyre-politiker Erlend Svardal Bøes formulering.

Forfatter Mari Andreassen var tidlig ute med å beskrive følelsen av å være på utstilling i sitt eget liv og sin egen by. Mange støttet, andre lo. Selv nikket jeg gjenkjennende, samtidig som jeg nok ikke ville brukt samme patos som Andreassen. Redd for å gå ut, liksom? Men nå kjenner jeg meg mer igjen. Fortsatt er jeg ikke redd, akkurat, og jeg lar ikke være å gå ut. Jeg er mer ... irritert.

Ta for eksempel når jeg går ut for å lufte hodet etter en arbeidsdag, i mitt nærmiljø, der hvor barnet mitt har sine faste lekeplasser, hvor kommunen har laget stier for at man skal bedrive nettopp denne formen for rekreasjon. Tidligere traff jeg bare andre som var ute i samme ærend som meg. Noen av dem tilreisende, selvsagt. Noen fugletittere, noen hobbyfotografer. Men det pleide aldri å være asiatiske influensere som rullet seg i snøen mens kjæresten sto der med en proff kamerarigg og fanget seansen fra alle vinkler.

Nå er det et dagligdags syn. Og jeg, jeg er statist i deres ferie. Jeg har vært i Disney World, og det var kult, det. Men jeg vil ikke bo i Disney World. Den byen jeg ser nå, er fornøyelsespark-versjonen av den byen jeg valgte å flytte til. En parodi på seg selv.

Allemannsretten var aldri etablert for å ivareta kommersielle hensyn, som reiselivsforsker Gaute Emil Svensson påpeker overfor DN. Akkurat som borettslagsloven aldri var designet for spekulasjon fra grådige investorer.

Jeg har nok ikke juridisk grunnlag for det, men magefølelsen tilsier at min hverdag skal ha forrang over noen andres TikTok-video fra the Arctic. Ut fra det som kanskje er naiv idealisme, tenker jeg at trivsel for de mange er viktigere enn at et lite mindretall skal bli millionærer på turiststrømmen.

Tromsø ville klart seg fint uten meg. Men hvis mange av de som er villige til å bo, jobbe, betale skatt og oppdra unger her begynner å tenke at man kunne hatt bedre liv og mer frihet andre steder, får vi et problem. Hvor lenge skal man gidde å betale over 60.000 kroner kvadratmeteren for å bo i noen andres feriefantasi?

«Lite søvn, kun champagne og spetakkel», rapporterte Bjørnstjerne Bjørnson fra et Tromsø-besøk i 1869. Det er ikke den hverdagen jeg ønsker meg.

© iTromsø