Da det smalt i regjeringskvartalet i Oslo den 22. juli 2011, satt jeg med ungene mine i tømmerrennen i Dyreparken i Kristiansand. Senere på kvelden ankom vi et hotell på Hovden. Da skjønte vi at noe helt vanvittig hadde skjedd. Stemningen i frokostsalen dagen etter glemmer jeg aldri.

Så mange barn, ungdommer og voksne. Skutt av en norsk høyreekstremist fra vestkanten i hovedstaden. Så utenkelig var det, at de første psykiaterne konkluderte med at han måtte være gal. Utilregnelig. Han var jo en av oss. Ikke utenlandske ekstremister, slik noen eksperter tidlig gikk langt i å konkludere med, men et tidligere medlem i Fremskrittspartiets ungdom. Det skapte bølger.

Like etter massakren angret Christian Tybring-Gjedde på ordbruken i en av sine kronikker, og Siv Jensen roste ham for det. Nasjonen samlet seg, og mantraet var: Nå må vi alle skjerpe oss.

Men det ble fort «business as usual». I 2011 var jeg småbarnsfar og mest opptatt av å ha det fett, men jeg hadde lenge fulgt nettdebatter og kommentarfelt som kokte av hat. Det var rettet særlig mot venstresiden, og verst mot Arbeiderpartiet. De ble jevnlig kalt landsforrædere og de aller største tomsingene tok til orde for henrettelser.

Jeg leste dette. Jeg oppsøkte det og brukte skribleriene som en slags bisarr underholdning. Jeg tok ikke til motmæle. Det må jeg bare se i øynene. En dypt rystet statsminister Jens Stoltenberg sa i dagene etterpå at vi skulle svare........

© iTromsø