Fra kirkekaffe til kulturkrig: Hva har skjedd med «snille» KrF?

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg vokste opp i Nord-Troms på slutten av 60-tallet og fram til midten av 70-tallet. For oss som trådte våre barnesko langs grusveiene fra Nyvoll til Kåfjorddalen i Birtavarre, var det en fin periode.

Vi skjønte kanskje ubevisst at vi levde i en brytningstid mellom to epoker – fra nasjonsbygging under «landsfader» Einar Gerhardsen til Alta-aksjonen under Odvar Nordli. På Dagsrevyen rapportere de fra Neil Armstrong på månen og Niilas Somby som prøvde å sprenge brua over Tverrelva. Ting var i ferd med å skje, selv om livet generelt hadde en nokså lav puls.

Det var dog en skillelinje gjennom bygda som både var synlig og skjult på samme tid.

Læstadianerne hadde ikke dongeribukser, de fikk ikke lov til å lese Donald Duck, Fantomet eller Kaptein Miki, de hadde ikke fjernsyn eller juletre – og de gikk i kirka. Og de leste katekismen.

Vi andre kunne nyte godt av de forbudte «frihetene». Vi slapp å gå i kordfløyel eller gabardin. Vi trengte ikke å gå i kirka for annet enn dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelser. Katekismen hadde vi kun i kristendomsundervisninga på skolen. For de voksne var det nok annerledes.

I ettertid har jeg skjønt at det var en slags «terrorbalanse light» mellom de konservative kristne – som ville beholde det som var, og de sekulære i bygda som skuet framover. Det var en sameksistens basert på at vi var vi, og de var de. De to møttes........

© iTromsø