Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg noterte aldri datoen, men en eller annen gang i vår kom det et slags snev av finvær. Like akutt som omgangssyke, men med langt mer positivt fortegn slo arbeidslysten til.

Vi spylte gater og fortauskant, skrubbet gjerde, sprayet grønskefjerner på terrassebord og startet kunstig gjenoppliving av robotklipperen. Plenen lignet mer enn moseeng enn gress og kun løvetannen tok ansvar for en slags variasjon.

Men hva er vel ikke vakkert i solskinn?

Noen overvektige humler suset i bedet, og verden var vakker.

Vi trodde på mai og drømte om juni og dro fram utemøbler og noen fine stoler som ligner dem man hadde på cruiseskip i gamle dager. Også de måtte vaskes og skrubbes.

Kulegrillen ble trillet fram. Det livnet i lundar.

Det er utrolig hva som skjer fra vi forlater hagen en gang i september og oktober, og fram til vi gjenerobrer egen tomt en gang på våren. Her er så underlig!

Naturen i all sin villskap gnager seg inn fra alle kanter og vil ha et ord med i laget.

Er Haugalandet en slags skandinavisk hovedstad for grønske?

Men lydboken i airpodsene kvernet videre og vi rakte løv og dro til nærmeste hagesenter og kom hjem med jord i sekker, og disse umiskjennelige brune papirposene med stemorsblomster og fiol.

Vi så for oss solskinnsdagene, morgenene, kveldene. Det myke, fine lyset og en papiravis sønnavinden bladde i.

Kanskje lukten av solkrem er sommerens fineste tidsmaskin som gjør at minnene flommer tilbake, og plutselig husker vi øyeblikket der kald krem smøres på en solvarm nakke, og Mamma sier noe fornuftig om en time pause mellom siste........

© Haugesunds Avis