Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredriksstad Blad har ved flere anledninger omtalt en økning i diagnostisering av autister som en eksplosjon og en katastrofe for samfunnet.

På Arendalsuka til høsten løftes igjen diskusjonen om en angivelig bekymringsfull økning i autisme. Påstandene går på at verken helsevesen, skoler eller barnehager er rustet til å håndtere den angivelig eksplosive veksten av funksjonsvarierte barn.

Når barna blir møtt med manglende forståelse og aksept, blir mange av dem etter hvert stille og noen kan isolere seg. Fagfolks tiltak på dette tidspunktet er ofte eksponering for å komme angst til livs.

Men problemet er ofte ikke angst, men vår manglende aksept for barnets kommunikasjonsform.

Ableisme og samfunnsansvar

Den danske forskeren Emil Falster ønsker en offentlig samtale om hvordan vi omtaler og behandler mennesker med handikap og funksjonsvansker. Falster har nylig utgitt en bok, Ableisme. Magt, menneskesyn og myten om den normale krop der han ser nærmere på ableismen i alle dens former, også hva angår nevrotypiske mennesker.

Han beskriver hvordan mennesker med funksjonsvansker opplever diskriminering og dehumanisering nær sagt overalt hvor de går.

I boken omtaler han også Gjøkeungeretorikk som dehumaniserer funksjonshindrede og nevrodivergente mennesker og beskriver dem som en belastning for samfunnet.

«Gøgeungeretorik er en strukturell ateisme, hvor mennesker med handikap fremstilles som en trussel for den offentlige økonomi og som snyltere på det almene velferdsområde.»

I en annen artikkel sier han at «den negative politiske retorikk om, at mennesker med handikap er en byrde for samfundet, siver ut til kommunen og saksbehandlerne og ender hos børn og unge med handikap. Effekten er skadelig.»

Debatten Falster etterlyser er en debatt det er på høy tid at løftes i den norske offentligheten.

Snakk med og ikke om

Både fagfolk, forskere og media bør ta sitt ansvar og snu fokus til å omfatte også disse gruppenes styrker og hvordan vi som samfunn kan få slutt på stigma, ekskludering og andre belastninger samfunnet utsetter dem for.

Skal man diskutere nevrodivergente, må autister, ADHD-ere og andre nevrodivergente selv stå i førersetet. Nevrotypiske forskere og fagfolk har mest å tjene på å lytte og lære. Her er ydmykhet og selvransakelse helt avgjørende.

I stedet for å snakke om «autisme til besvær?» bør de heller........

© Fredriksstad Blad