1. Kor 15 kalles Oppstandelseskapittelet. I vårt avsnitt handler det om Jesu oppstandelses følgevirkninger for alle troende, sitat:

22 For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.

Apostelen stiller her opp en kontrastpreget parallell mellom Adam og Kristus (sml Rom 5,12–21). Det at «alle dør i Adam» – handler om menneskets dødelighet (1. Mos 2,17). Adam falt i synd (1. Mos 3,6) og pådro seg selv og etterslekten arvesynd (Joh 3,6, Rom 5 etc.). Da arver vi samtidig også Adams dødelighet.

I kontrast mot dette skal alle Kristus-troende «bli levendegjort». Men det skal skje «i Kristus». Den gjelder ikke alle mennesker, men bare alle Kristus-troende. Vers 22 lærer ikke universalisme.

Etter dette prinsipp-utsagnet kommer tidsrekkefølgen, sitat:

23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme.

Stikkordet «førstegrøde» introduseres i vers 20, men her utdypes det: Kristus er oppstandelsens førstegrøde. Paulus låner bilde fra førstegrøde-offeret (3. Mos 23,15ff). Bildet sier at likesom førstegrøde-offeret går foran resten av innhøstingen og helliger den, slik går Kristus foran alle andre inn i oppstandelseslivet.

Tanken på en tidsrekkefølge i oppstandelsen bor også i uttrykket «hver i sin egen avdeling». Det greske ordet «tagma» betegner oppstilte militæravdelinger. Avdelingskommandanten (= Jesus) utgjør alene den første avdelingen som marsjerer fram.

Deretter skal den neste avdelingen marsjere fram: «de som hører Kristus til». De skal levendegjøres «ved Kristi parusi (= komme, ankomst, gjenkomst)». Det er deres oppstandelses-tidspunkt.

Etter denne andre avdelingen lyder fortsettelsen slik, sitat:

24 Deretter kommer enden, når han overgir........

© Dagen