Når døve snakker med hverandre, bruker de tegnspråk. Moderne tegnspråk er blitt svært avansert. Mer klassisk tegnspråk består dels av munnavledning og dels av håndbevegelser som «tegner» i luften det ordet man former med munnen.

Kommende søndag viser prekenteksten at tegnspråk er en meget gammel kommunikasjonsform. For i søndagsteksten fører Jesus samtale med en døv mann ved hjelp av begge bestanddelene i klassisk tegnspråk: Håndbevegelser pluss munnavlesning. 

Jesus helbreder dessuten hørselen og frigjør taleevnen til den døve mannen. Helbredelsesunderet skal preke, også for oss som er hørende, om åndelig døvhet. Og siden Jesus, som innledningsverset viser, er på reise i ikke-jødisk land, gir teksten oss også et forvarsel om hedningmisjon. Sitat:

31 Da Jesus drog bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet.

Byene Tyrus og Sidon ligger ved Libanons middelhavskyst. Fra disse to byene beveger Jesus seg i en bue østover inn i landet, langs Hermon-fjellets sørskråninger og sørover mot Galilea-sjøen. Denne reiseruten bringer ham inn i Dekapolis-landet. 

Sammensetningsordet «deka-polis» er gresk og betyr «ti-by». Her lå det ti ikke-jødiske byer med et sterkt gresk-hellenistisk kulturpreg og med gresk som talespråk. Jesus selv snakket sikkert ofte gresk i tillegg til hebraisk og arameisk. Kanskje var også den døve mannen i vår tekst ikke-jøde. Han introduseres slik:

32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham.

Om denne døve mannen står det........

© Dagen