Etter forrige søndags tekst om «Sønnen som kom hjem» har jeg tenkt en del på dette med hjem. Antakeligvis henger dette sammen med oppveksten min, hvor det ofte manglet et stabilt hjem. Jeg vokste opp med en far som var bipolar, og som ikke tok medisiner for å stabilisere dette. En av konsekvensene var at han ofte skiftet jobb, og innen mor og far skilte seg da jeg var 10 år hadde jeg bodd seks eller sju ulike steder.

Da vi etter hvert havnet i Trøndelag, langt unna far, kjente jeg heller ikke på en følelse av hjem. Jeg opplevde at jeg var blitt «tvangsflyttet» fra det sentrale Østlandet til en liten bygd i Trøndelag. Mor var heldigvis en klippe gjennom alt dette, og hadde det ikke vært for henne kunne min livshistorie sett veldig annerledes ut, men selv om vi bodde sammen med henne kjente jeg meg ikke hjemme.

Det tok meg mange år å bli forsonet med mine år i Trøndelag, men i dag kan jeg reise dit og kjenne på en slags følelse av å høre til, selv om jeg nok aldri vil si at det er å komme hjem. Jeg har derimot funnet flere andre steder som har blitt mitt hjem i perioder av livet, og når jeg nå i en alder av 45 år ser........

© Dagen