Bibelen har et frodig bildespråk. Omtalen av historiske hendelser er ofte slik at jeg rives med. Jeg ser det for meg. Og beskrivelser av personer og begivenheter er så levende at jeg kommer dem helt nær – selv om jeg lever flere hundre år senere og i en annen kultur.

Dette gjelder også enkeltuttrykk som blir brukt for å vise noe viktig eller gledelig. Selv stanset jeg nylig for uttrykket «fagre føtter».

Det dreier seg om føttene til den som kommer med et godt budskap. Føttene er fagre fordi de som kommer springende på dem, selv sprudler av glede. De har noe utrolig stort å meddele. Meldingen skaper jubel hos dem som får høre den. Og føttene er stadig på farten, til nye mennesker som må få høre hva Gud har gjort.

Allerede profeten Nahum bruker begrepet føtter på denne måten – uten direkte å kalle dem «fagre føtter». «Se på fjellene hans føtter som bringer godt budskap – som forkynner fred» (Nah 2,1). Nahum betyr «trøster». Her omtaler han nettopp en trøster. Trøsteren kommer med soloppgang: Fienden, ledelsen i byen Ninive, skal gå til grunne. Fred og trygghet skal........

© Dagen