Kunstig intelligens har et enormt potensial til positiv endring. Den kan gi oss nye medisiner, løsninger på klimakrisen og bedre matsikkerhet. Samtidig har drømmen om KI en pris de færreste snakker om. Vi ser allerede tegn på hvordan det endrer oss som mennesker. Når mer av livet optimaliseres, mister vi erfaringen som krever tid og slit. Og når teknologien tar over det sosiale, mister vi evnen til å bygge ekte relasjoner. Til slutt risikerer vi å miste noe av oss selv. Spørsmålet er derfor ikke hva kunstig intelligens kan gi oss, men hva vi mister når vi ukritisk tar imot det den tilbyr.

Jeg er biolog, gründer og småbarnsmamma, og går inn i denne tematikken med flere perspektiver. Som mor kjenner jeg på en uro for hvilken verden min datter skal vokse opp i. Hvordan vil hun påvirkes av KI som former hvordan vi tenker, jobber og er sammen med andre? Det jeg er mest opptatt av, er ikke karrieren hennes eller verktøy hun vil bruke, det er biologien hennes. Menneskeligheten hennes. Og akkurat som råtesopp langsomt bryter ned et tre innenfra, vil teknologi som gjør alt for oss, svekke oss på flere områder. 

Sommer etter sommer gikk jeg ned på stranden ved hytta vår i Nord-Norge og brukte timevis på å lete etter eremittkreps i de små pyttene etter flo og fjære. Som barn hadde jeg en nesten utømmelig tålmodighet for å oppdage liv i vannet. Jeg var på min egen lille ekspedisjon. Det var få ting som slo gleden ved å finne en eremittkreps. Å løfte den........

© Dagbladet