De historiske bildene fra Det hvite hus mandag ettermiddag må ha smertet Putin. De lyste av en så altfor velkjent samhørighet over Atlanteren; en amerikansk president omkranset av europeiske statsledere som verken skulte mot ham eller så beskjemmet vekk. Han kan ikke ha likt hva han hørte heller. Trump snakket igjen om USA som en naturlig garantist for europeisk sikkerhet, og tonen var langt mer avslappet og imøtekommende enn på lenge.

Skru klokka tilbake til starten på Trumps andre presidentperiode, da visepresident JD Vance og forsvarsminister Pete Hegseth æreskjelte Europa på den europeiske sikkerhetskonferansen i München. Europa var et døende kontinent og fikk værsågod klare seg selv heretter, var beskjeden. Joda, de skulle prøve å fikse Ukraina, men det var egentlig ikke deres problem. Europa måtte forsvare seg selv og kunne ikke regne med USA lenger.

Tenk på alle de pinlige møtene i Det ovale kontor mellom Trump og europeiske statsledere, den sjokkerende mobbingen av Zelenskyj for åpen mikrofon, de endeløse dragkampene om tollsatser. Putins våte drøm om et transatlantisk brudd syntes like om hjørnet.

Mandag virket alt det å være glemt. Den transatlantiske familien fremsto som forsonet og samlet igjen. Tilsynelatende. Det skal så lite til for å vekke optimisme.

Men noe hadde skjedd siden skandalemøtet mellom Trump og Putin i Alaska på fredag. Der hvor Trump hørtes ut som han leste opp Kremls talepunkter og lot Putin innta hovedrollen. Det er jo alltid litt for........

© Dagbladet