Etter hovedutfordreren Andy Burnhams solide seier i suppleringsvalget i Makerfield torsdag 17. juni, har Starmer nå valgt å tre til side. Tiden var inne. Presset ble for massivt, både fra kjernevelgere og eget parti. Han ville unngå kaos og et enda mer splittet parti.

Han sa tydelig i sin avskjedstale mandag, at han setter landet og partiet foran seg selv.

Det store spørsmålet er selvsagt hvordan det kunne gå så galt på så kort tid for Starmer.

Forventingene til Starmer var skyhøye i 2024 da Labour overtok makten etter De konservative. Toriene hadde hatt regjeringsmakt i 14 år. Nå var det Labours tur til å ordne opp i økonomisk kaos og skape stabilitet. Partiet skulle skape vekst, særlig i sine egne kjerneområder som hadde blitt neglisjert av toriene. Starmer lovet økt velferd og bedre levevilkår etter tøffe år med pandemi.

Konkurranse: Deler ut 100.000kr hver gang Norge scorer

Ikke minst var velgerne trøtt av indre uro i Det konservative partiet. Statsministere kom og gikk gjennom svingdøra i Downing Street og partiet ble latterliggjort.

Jonas Gahr Støre risikerer mindre

To år senere er Labour partiet med indre uro. Regjeringsmakt fører ofte med seg splittelse og intern uro i store partier. Nå er det Labours tur å bytte statsminister. Det trengs nemlig ikke holdes parlamentsvalg før i 2029.

Ved en titt i bakspeilet, har Starmer mislykkes på de fleste områder.

Svak økonomisk vekst har stoppet valgløftene om bedre velferd. Det er lite penger til forsvarsopprustning. Det førte til forsvarsminister John Healys avgang for noen uker siden. Mangel på retning, politisk visjon og svak politikkutforming har heftet ved Starmer. Det har også hans lederstil med mange forslag som straks følges opp av et tilbaketog og motsatt standpunkt.

Når også lokalvalg går helt galt og partiet og hans egen oppslutning stuper på meningsmålingene, er veien ut kort.

I dagens politiske klima er det vanskelig å ha en politisk leder som stadig er på bakfoten. Som ikke evner å lede og gå foran. Da hjelper det ikke at lederen er anstendig og skikkelig. Både partier og velgere vil ha retning, beslutninger og ledelse. Det har ikke Starmer evnet å tilby.

Andy Burnhams overbevisende seier torsdag var dråpen for Starmer. Burnhams popularitet i nord-England blant Labours kjernevelgere fikk Starmer til å trekke seg.

Når det gjelder personlighet, er de to rake motsetninger. Mens Starmer ofte blir fremstilt som keitete og mekanisk, blir Burnham omtalt som nær, varm og svært god med mennesker. I tillegg er han karismatisk og sjarmerende, på en annen måte enn Starmer. Det gir han en bredere appell.

Men kan Burnham tilby en annen politikk enn Starmer? Det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til........

© Dagbladet