Det er uunngåelig at spørsmålet dukker opp igjen. Etter 14 elleville dager i Italia og en historisk norsk medaljefangst, trekkes OL-søknaden fram fra skuffen. Høyres Ola Svenneby rykket like etter trippelen på 5-mila og krevde nye leker til Norge. Statsminister Jonas Gahr Støre sier at det er absolutt noe vi må vurdere. Andre mener det blir altfor dyrt, men skal vi først arrangere OL igjen, må det bli i Trondheim. Da kan de norske utøverne bo hjemme.

Syrlig stikk mot Trump

Ingen fare, seiersrusen kommer til å legge seg lenge før avgjørelsen skal tas. Innvendingene kommer som alltid til å få god plass. Det blir dragkamp om hvor ilden skal tennes, og hvor stort og grønt og korrupsjonsfritt et norsk OL må være. Likevel er det ikke dumt å blande litt frisk idrettsglede inn i nøkterne overveielser.

Det er mange grunner til at Norge bør arrangere et nytt vinter-OL. En av de viktigste er nettopp den norske dominansen i vinteridrett. Som en vinterolympisk stormakt plikter vi å ta vår del av ansvaret og dermed kostnadene for å arrangere et OL med jevne mellomrom. Ja, det skulle bare mangle at Norge på den måten bidrar til å utvikle vintersporten og den olympiske organisasjonen. Det er i vår egen interesse at lekene ikke ender i gigantomani og politisk hvitvasking fjernt fra OLs idealer.

Trump: Varsler ny global toll

Alt ligger til rette for Norge som OL-vert. Vi har god erfaring med store arrangementer når det gjelder vinteridrett. Vi har klima, publikum, økonomi og kunnskap. I motsetning til flere andre arrangører, er vi en liberal rettsstat med rett til innsyn i beslutningsprosesser og pengebruk. Det er ikke uten grunn siste forsøk strandet blant annet på grunn av IOC-pampers urimelige luksuskrav. Et norsk OL bør ha base i Oslo, men kan ta hele landet i bruk. Miljøhensyn og gjenbruk av infrastruktur må være selvsagte bærebjelker i et mer nøkternt OL enn vi så for eksempel i Beijing. 

I årets OL var de norske utøverne så suverene i enkelte grener at det nesten truet moroa for de andre, men den norske suksessen vekket også nysgjerrighet rundt norsk sportskultur og breddeidrett. Mange blir overrasket når de oppdager at den mestvinnende nasjonen dyrker idrettsglede og inkludering framfor ensporet konkurranse blant de yngre. Selv om Norge bruker mye penger på idrett, er fortsatt dugnadsånd og frivillighet en helt sentral del. Det kan vi med rette være stolte av og vise fram.

Det er mer enn 30 år siden Lillehammer-OL. Det var mer enn god Norges-reklame. Et slikt gigantisk løft kommer til å gi Norge verdifull erfaring, kompetanse og sysselsetting langt utover det sportslige. Det vil bidra med arenaer og infrastruktur nye generasjoner vil ha glede av i lang tid fremover.

OL er rett og slett en vinn-vinn for Norge som vertsnasjon. Det er bare å ta fram søknaden fra skuffen. Den kan også gjenbrukes.

- Vi har vært i kamp. I noen tilfeller lenger framme enn amerikanerne. Det er på mange måter tilfeldigheter som gjør at jeg sitter her.

Det sier Christian Olaussen, styreleder i Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO) sitt lokallag i Østfold, til Dagbladet.

Dagbladet har tatt turen innom veterantreff på pizzarestaurant i Fredrikstad for å finne ut om Donald Trumps utspill, om at de internasjonale styrkene i Afghanistan «holdt seg litt tilbake fra frontlinjene», stemte.

 Det ble en kort diskusjon.

Fraktet nordmennene hjem

Olaussen innleder møtet med å fortelle om et av sine mest spesielle oppdrag: Da han fikk i oppgave å frakte fire døde norske soldater hjem. 

I juni 2010 ble Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Christian Lian og Trond Andre Bolle drept av en veibombe under et oppdrag. Uka etter ble Olaussen sendt ned til Afghanistan som sjef for transport- og forsyningstroppen.

- Mange ble igjen i Norge. Men vi satt der på vei ned og ... det var veldig spesielt, sier Olausssen. 

På vei til flyplassen sto 2500 soldater på rekke og rad, mens bilene kjørte sakte mot flyplassen. Alle tok av seg hjelmen og bøyde hodet i respekt. Dire Straits «Brothers in Arms» runget over anlegget.

- Hver gang jeg hører den sangen er det veldig, veldig spesielt for meg. En utrolig stor opplevelse, sier Olaussen. 

- Vi vet alle at dette er noe man vokser på. Jeg ville fortelle historien i dag, med bakteppet at vi ikke blir respektert av vår sterkeste allierte. Det er svakt, avslutter han og opplyser om at pizzaen er på vei.

Liker veteranene Trump? 

På veterantreffet har alle Forsvarets medalje for internasjonal tjeneste, mange har medaljer fra Nato og FN, og noen har til og med fått Nobels fredspris. Det skal vi få høre nok om. 

Men først: Hva synes veteranene om Donald Trump? 

- Det er enkelt og greit. Alle her hater Trump. Han er en feig faen, sier Per Morten Bergland, som har tjenestegjort i Afghanistan og Libanon. 

- Han har pissa på alle veteraner, skyter Espen Granat, som tjenestegjorde i Libanon på 80-tallet, inn. 

Bergland har jobbet mye med amerikanere og skryter uhemmet av dem. De er ikke problemet, forteller han.

- Amerikanske soldater, de unnskylder seg. De skammer seg over sin sjef, sier han. 

- Da kan vi legge den død. La meg høre alle røverhistoriene. Fyr løs!

«Hold deg unna hakkespetten!»

For det er røverhistoriene disse veterantreffene virkelig handler om.

Og her stiller Dagbladet med en joker: Vår fotograf John Terje Pedersen har selv tjenestegjort i Libanon.

- Jeg burde advart deg, sier han til undertegnede når historiene begynner å komme på løpende bånd. 

- Hva betyr dette? spør Tor Åge Ebeltoft, som hadde tre kontigenter i Libanon, og banker gjentakende i bordet med knokene. 

Bordet bryter ut i latter.

Det viser seg at man kunne risikere at alle kollegaene banket med knokene i bordet når man kom ned i frokostsalen i Libanon på 80-tallet. Det betydde at du hadde ligget med en prostituert de kalte «Hakkespetten».

Ingen vedkjenner å ha gjort det.

- Faren min sa én ting før jeg dro: «Gjør som du vil. Men hold deg unna hakkespetten!» skyter fotograf Pedersen inn.

Praten går videre om lukrative oppdrag for å passe på olje, billig sprit og fulle israelere som herja med dem. 

- Det er litt spesielt å komme inn på diskoteket, så står det en haug med våpen i inngangen. Du fikk jo ikke ha med deg våpen når du skulle danse på diskoteket, så det måtte du sette fra deg, forteller Ebeltoft. 

Tommy Roger Norheim-Johansen tar over med historien om da han var på Hard Rock Cafe med en kompis i kjelleren på et kjøpesenter i Tel Aviv. 

- Vi «søla» i oss masse greier og dro. Da vi kom til hotellet hørte vi et jævlig smell, forteller han. 

Da hadde en selvmordsbomber begått terror på senteret, forteller han. 

Norheim-Johansen er snart i gang med neste historie, denne gang fra Bosnia. Her går det raskt. 

- Vi hadde besøk av deLillos og Jan Eggum på midtsommerfest i 99. Og året etter hadde vi CC Cowboys, sier han. 

Norheim-Johansen hadde ansvaret for å organisere festen med CC Cowboys. Han hadde 350 000 kroner i budsjett.

«Dere i Forsvaret har vel ikke så mye penger? Dere kan få det for 40 000», sa manageren. 

- Vi hadde sikkert hundre kasser med øl. Og bandet var like drita som alle andre, påstår Norheim-Johansen og ler.

Pizzaene kommer på løpende bånd. Det samme gjør røverhistoriene. Nok en gang legger fotografen kameraet til sida.

- Da Obama kom til Oslo hadde jeg lyst til å si: «Jeg var før deg! Ro deg ned», sier han. 

- Ja, den henger på veggen, slenger Espen Granat til. 

De to og flere andre nordmenn har nemlig Nobels fredspris. Den gikk til FNs fredsbevarende styrker i 1988. Alle som hadde deltatt i styrkene deres før 1988 kunne få medalje. 

- Man husker de gode tingene

I rommet er det folk som har tjenestegjort i blant annet Libanon, Afghanistan, Bosnia og Nord-Makedonia. Opplevelsene og friheten de hadde på fritida var veldig forskjellig. Til felles har de verdiene, lagfølelsen, stoltheten  - og en skinnende gullring.

Treffer de noen andre som har den, er det med en gang noe å snakke om. 

- Men jeg har kommet fra 60-timers (permisjon journ.anm.) uten gullet, ja! ropes det -  til heftig latter. 

Praten flyter fjærlett mellom fyllekuler i Tel-Aviv og livsfarlige hendelser. Noen ganger kommer de to i samme historie. Men for det meste går det i disse skrønene. 

- Man husker de gode tingene. Det er det dette handler om. Å sitte og prate og skrøne med hverandre, sier Per Morten Bergland.

«Lurer» folk til å bli hjulpet

Når pizzaen er fortært og fordøyd, og historiene gjentatt et par ganger, er omsider veterantreffet over.

Styreleder Christian Olaussen pakker sakene sine en drøy halvtime etter at arrangementet skulle vært slutt. Han er fortsatt i Forsvaret, men drar ikke lenger til utlandet.

Engasjementet i veteranforbundet kommer av at han vil hjelpe folk å lande godt når de kommer hjem, forteller han på tampen.

- Ved å snakke sammen på denne typen arrangementer lurer man nesten folk til å bli hjulpet. Det handler om å ha en veldig lav terskel for å prate om opplevelsene sine. Så gjør vi selvfølgelig andre ting også, sier han, før han går.

© Dagbladet