Dette er siste del av en trilogi om voldtekt, traume og unge jenter.

I de to foregående spaltene har jeg skrevet om hva voldtekt gjør med et ungt sinn, og om hva tausheten etterpå gjør med det som er igjen. Responsen har vært omfattende, men det som har gjort sterkest inntrykk, er ikke antallet henvendelser, men innholdet i dem. 

Helgetur tilknallpris

Det var ikke bare kvinner som tok kontakt. Det var menn. Fedre som beskrev en urovekkende gjenkjennelse hos egne døtre. Lærere som innrømmet at de hadde sett situasjoner de i ettertid ikke klarer å slippe. Og noen få – svært få – som skrev noe annet: At de selv fryktet å ha gjort noe galt.

Det er disse meldingene som gjør denne teksten nødvendig. Ikke fordi de er mange, men fordi de peker på noe vi har vanskelig for å erkjenne: At overgriperen ikke er den vi tror han er.

Vi liker å forestille oss at de som voldtar, er fundamentalt annerledes. At det finnes noe i dem som skiller dem fra oss – noe mørkere, mer avvikende, lettere å identifisere. Den forestillingen gir oss en form for trygghet. Hvis de er forskjellige fra oss, kan vi plassere problemet på avstand.

Norsk seksualundervisning er for dårlig

Men det stemmer ikke.

I min kliniske praksis har jeg møtt mennesker som har begått overgrep. Det som slår meg, er ikke først og fremst brutaliteten, men hvor alminnelige de fremstår. De fleste opplever ikke seg selv som overgripere. De forteller en annen historie: at det oppstod en misforståelse, at hun ikke sa nei, at begge var påvirket. Det ubehagelige begynner nettopp her – ikke i det fremmede, men i det gjenkjennelige.

Et overgrep oppstår sjelden som en isolert handling. Det utvikler seg i situasjoner der grenser gradvis forskyves. Der et tydelig nei blir til et kanskje, der et kanskje blir til taushet, og der taushet tolkes som samtykke. 

Mette-Marit framstiller seg selv som offeret

Dette skjer ikke i en ukjent kultur. Det skjer i settinger vi alle kjenner: på fest, på nachspiel, i vennegjenger, i digitale rom der grenser forhandles uten språk og ofte i påvirket tilstand. Vi vet dette. Vi har visst det lenge. 

Likevel vegrer vi oss for å ta konsekvensen av det, fordi det innebærer å erkjenne at problemet ikke bare rammer oss utenfra, men vokser frem i miljøer vi selv er en del av.

Som psykiater er jeg opptatt av hvilke mekanismer som gjør dette mulig. Ikke for å unnskylde handlingene, men fordi vi ikke kan forebygge det vi ikke forstår. I mange av disse situasjonene skjer det en form for svikt i evnen til å oppfatte den andres opplevelse. Ikke nødvendigvis som en bevisst beslutning, men som en midlertidig frakobling av empati, der den andre reduseres fra et subjekt til et middel. 

Rus senker terskelen for en slik frakobling, gruppepress kan forsterke den, og kulturelle forestillinger om kjønn og seksualitet kan bidra til å normalisere den. Samtidig mangler mange et språk for grenser, lyst og ansvar. Når det språket ikke er utviklet, står man dårlig rustet i situasjoner der det faktisk gjelder.

Dette er ikke en unnskyldning. Det er en forklaring, og forskjellen er avgjørende. Forklaringer fritar ikke for ansvar, men de gjør det mulig å plassere det riktig.

Problemet forsterkes når vi insisterer på å forstå overgriperen som et avvik. Når vi omtaler ham som et monster, flytter vi ham samtidig bort fra oss selv. Utenfor vennekretsen, utenfor familien, utenfor det normale. 

Men erfaringene til dem som er utsatt, viser noe annet. Som det er blitt formulert i offentligheten, blant annet i Aftenposten: Overgriperne er ikke monstre. De er mennesker. Det er nettopp dette som gjør det vanskelig å forholde seg til, for det innebærer at vi kan ha vært i nærheten av situasjoner vi ikke reagerte på, at vi kan ha bagatellisert det som skjedde, eller valgt å ikke se.

Det betyr ikke at alle er skyldige. Men det betyr at ingen av oss står helt utenfor.

Det gjelder også den som bærer det mest direkte ansvaret. Og til deg som vet at dette handler om deg – du som har et minne du har omskrevet, en kveld du har redigert, en hendelse du har gjort mindre i ditt eget hode: 

Jeg har ikke tenkt å kalle deg et monster. Monstre kan vi avskrive. Mennesker må vi stille til ansvar. Og ansvar begynner med erkjennelse – ikke overfor en domstol, men overfor deg selv. Hun husker. Det du velger å kalle en misforståelse, bærer hun med seg som en sannhet om hva hun var verdt den kvelden. Det minste du kan gjøre, er å slutte å lyve for deg selv om hva som skjedde.

Vi har i dag omfattende kunnskap om både omfang og konsekvenser. Vi vet hvilke tiltak som kan ha effekt. Likevel skjer det for lite. Det skyldes ikke mangel på informasjon, men en tilbakeholdenhet i møte med det ubehaget som følger av å ta dette helt inn over seg – både som enkeltpersoner og som samfunn.

Derfor ender denne teksten ikke med et generelt opprop, men med et mer konkret spørsmål. Hva gjør du i de situasjonene der noe skurrer, men der det er enklere å la være å reagere? Når en kommentar går over en grense, når en venn presser mer enn han burde, eller når et barn gir signaler som er vanskelige å tolke? De fleste av oss vil ikke stå i en rettssal. Men mange av oss vil stå i slike øyeblikk.

Jeg inkluderer meg selv i det.

Som lege har jeg kjent følelsen av at jeg burde ha stilt det ekstra spørsmålet, men ikke gjort det. En jente som kom med vondt i magen for tredje gang. Et blikk som ikke stemte med det hun sa. Øyeblikk der noe i meg ante, men der jeg valgte det tryggere sporet — resepten, henvisningen, neste pasient. Ikke fordi jeg manglet følelsen av at noe ikke stemte, men fordi det krever noe å stå i det som kan komme etterpå.

Om kort tid vil oppmerksomheten rundt dette temaet avta. Andre saker vil ta over. Men for dem det gjelder, forsvinner det ikke. En ungdom sitter fortsatt igjen med det hun bærer på, og foran henne sitter det en voksen som har mulighet til å spørre, til å forstå og til å handle.

Det er i det øyeblikket forskjellen skapes.

Ikke i prinsipper eller planer, men i hva vi faktisk gjør når vi forstår hva som står på spill.

President Donald Trump og USA hevder at de har gitt mellom 300 og 350 milliarder dollar til Ukraina siden fullskalakrigen brøt ut i februar 2022. 

Nå viser en studie skrevet av professorer ved University of California at USA skal ha levert rundt 50 milliarder dollar i reell støtte til Ukraina - en syvendedel av det som ofte hevdes av den amerikanske administrasjonen.  

Forskerne har gjennomgått tusenvis av kilder og regnskap for å finne ut den reelle økonomiske verdien av bistanden som faktisk ble levert til Ukraina fra februar 2022 til desember 2024. Da har de sett på tall om er korrigerer for overprising, løfter som ikke er realisert og feilregistreringer. 

- Etter at Trump ble innsatt som president i USA 20. januar 2025, har ikke USA gitt noe penger til Ukraina. De har solgt våpen, men all støtten har tørket inn, sier Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant, tidligere sjef for Forsvarsstaben og OSSE-observatør i de russisk-okkuperte områdene i Donbas-regionen i Ukraina.

I Midtøsten er Trumps vilje til å bruke amerikanske skattebetaleres penger en helt annen. USA har helhjertet støttet Israels krig mot Hamas, og nå angriper de USA og Israel Iran for andre gang på kort tid. 

- USA har allerede skutt opp flere Tomahawk-missiler i Midtøsten, enn de har gitt til Ukrainas eksistensielle krig mot Russland, sier Dalhaug til Dagbladet.

En oversikt laget av Center for Strategic and International Studies (CSIS), viser at USA har skutt opp 850 Tomahawks siden operasjon «Epic Fury» startet mot Iran. Til sammenligning brukte de 199 Tomahawker i hele kampanjen mot Libya i 2011.

Kostnadene er estimert til å overstige 50 milliarder dollar om noen uker, altså like mye som Ukraina angivelig har mottatt på fire års krig mot Russland, ifølge University of California-studien. 

I skrivende stund skal kostnadene ha oversteget 37 milliarder dollar. 

Antallet Tomahawk-missiler som er brukt. overrasker de militære ekspertene. En Tomahawk-missil kostet i 2025 mellom 13 og 25 millioner norske kroner stykket, avhengig av type missil og hvordan den er oppgradert. 

- Det er ganske oppsiktsvekkende, og det sier noe om måten USA fører krig på. De har et teknologisk sofistikert forsvar, men det blir grisedyrt å bruke kostbare missiler for å skyte ned droner som koster noen titalls tusen kroner, sier Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole som for tida er gjesteforsker ved Boston University.

Han mener at dette ikke vil stå seg i en lengre krig, og at USA må lære av hvordan Ukraina har forsvart seg mot Russland. 

- Hvis Iran eller andre land masseproduserer billig droner, så kan tyngdepunktet i krigen dreie vekk fra det å å nedkjempe hverandre til å handle om økonomisk bærekraft. Det USA gjør i Midtøsten nå er ikke en bærekraftig måte å føre krig på, sier Tormod Heier. 

Han mener at det amerikanske forsvaret tradisjonelt er dimensjonert for fiender som ligner mer på dem selv, som Kina eller Russland. I Iran møter de en motstander som er teknologisk svakere.

- I framtida vil Russland, Kina og stadig flere Nato-land trolig gå over til mer og mer masseproduserte billige droner som produseres tett på krigen, sier Heier. 

Erfaringer fra krigen i Ukraina har vist at tida det tar fra droner 3D-printes, til de kommer inn i krigen, må være så kort som mulig, mener han. 

Avgjørende faktor i krigen

Nyutviklet teknologi er ferskvare, og må i større grad enn tidligere integreres i de krigførende avdelingene.

- Forsvarsindustrien må bli en del av de væpnede styrkene, slik at omløpshastigheten på lærdommen man plukker opp på slagmarken raskest mulig kommer inn i industrien. Da kan de lage nye droner som fortløpende er tilpasset krigen. Den som klarer dette raskest, vil få det mest effektive forsvaret, sier Heier. 

Mens Trump-administrasjonen fortsetter å pøse penger inn i krigen mot Iran, er det ingen tegn til at de vil forsøke å sette Ukraina i bedre stand til å slå tilbake Russland. 

- Krigen mot Iran bekrefter at Donald Trump egentlig ikke er interessert i Europa. Dessuten liker han Vladimir Putin vesentlig bedre enn Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. I Trumps verden skal det oppnås fred ved å presse Ukraina til å komme med helt urimelige innrømmelser, sier Arne Bård Dalhaug.

Han tror ikke Trump hadde sett for seg at krigen mot Iran skulle bli som den nå har blitt. Selv om «alle» andre var urolig for nettopp det. 

- Trump så for seg en liten rask aksjon som den de gjennomførte i Venezuela, og at han etterpå kunne sole seg i glansen og bli husket som den presidenten som tok seg av Iran, sier Dalhaug. 

- Trump gir fullstendig faen

USA fortsetter å pumpe penger til Israel og nå krigen i Iran, kriger som Dalhaug mener konkurrert med krigen i Ukraina med tanke på økonomisk støtte.

- Dette viser også Trumps manglende interesse for en fredsavtale som skal sikre en varig fred for Ukraina og Europa. Det gir han fullstendig faen i, sier Arne Bård Dalhaug. 

Tidspunktet for å angripe Iran nå, mener Dalhaug står til  militærstrategisk strykkarakter. Ressursene burde heller vært brukt mot Russlands aggressive angrepskrig i Ukraina, hvor det haster med å ta strategiske valg. 

- Sett i lys av dette framstår krigen mot Iran som en forbannet gavepakke til Vladimir Putin. Etter denne runden er det ingen som kan ha noen særlig tillit til USA, man er tross alt bare et innlegg unna fra Trump på Truth Social, så kan alt være over, sier han. 

- Hvis han har brukt 50 milliarder dollar på krigen i Iran, hvordan skal han komme seg ut av dette?

- På mange måter har Trump fått det samme problemet som Putin har. Hvordan skal han klare å avslutte krigen med æren i behold slik at persepsjonen av amerikansk (eller Russisk) stormakt videreføres. Krigen må avsluttes på en måte hvor Trump kommer styrket ut til det amerikanske mellomvalget - ikke svekket. Det ser brått veldig vanskelig ut, sier Dalhaug. 

Før det kommer så langt, har USA noen store utfordringer på bordet. Et av de viktigste spørsmålene blir hvordan man kan sikre Hormuzstredet, slik at oljetankerne og andre skip kan seile trygt gjennom farvannet. 

- USA kan ikke bare trekke opp teltpluggene i morgen og reise hjem. Det er nesten umulig å se for seg at de kan stoppe Iran fra å blokkere Hormuzstredet, sier Dalhaug. 

- En politisk hengemyr

Trump er langt unna å kunne gi noen garantier for at transportering av olje gjennom stredet er trygt, og at Iran ikke kan angripe noen av Gulfstatene.

- Iran har oppdaget hvilken enorm makt som ligger i dette, at de har et ganske mektig våpen ved å strupe oljetransporten og ødelegge Gulfstatenes infrastruktur for olje.

- Har dette blitt en politisk hengemyr for USA?

- Ja, vi er et godt stykke ute i den hengemyra nå. Ingen har et godt forslag til hvordan USA skal komme seg ut av denne krigen på en måte som normaliserer situasjonen. Det er svært dramatisk, sier Dalhaug.

Tormod Heier er også svært skeptisk til hvordan situasjonen kan stabilisere seg. 

- Det er vanskelig å se hvordan USA skal ta seg ut av dette med en gevinst i forhold til de kostnadene de har hatt. Det syns jeg er svært vanskelig å se, sier Heier. 

Donald Trump gikk til valg på at han ikke skulle involvere USA i noen store kriger, og Heier mener det som nå skjer i Midt-Østen ikke nødvendigvis blir hyllet av MAGA-bevegelsen.

- Resultatet kan bli at Trump snur ryggen til Iran og trekker seg ut. Det kan etterlater et land med 92 millioner mennesker i fullstendig kaos. Hvis regimet ikke har kontroll, kan konsekvensene bli at det forsvinner kjernefysisk materiale, sier Tormod Heier. 

- Svært bekymringsfullt

Med et slikt scenario frykter han at disse kjernefysiske materialene kan dukke opp i form av skitne bomber, som sprer radioaktivt materiale fra kofferter og små bokser.

- De kan bli brukt som terrorvåpen i byer rundt omkring i hele verden, sier Heier. 

Spenningen i Midtøsten er fortsatt stor, og USA vurderer nå å sende ytterligere 10.000 soldater dit, sier ikke navngitte tjenestemenn til avisen Wall Street Journal.

- Kan ødelegge hele Midtøsten

Målet med på sende flere bakkestyrker til regionen skal være å gi president Donald Trump flere militære alternativer parallelt med at han fortsetter å vurdere fredssamtaler med Iran, skriver avisa.

- Hvis USA manglet en god plan inn i krigen mot Iran, er det vanskelig å planlegge en utgang hvor de ikke etterlater et maktvakuum som potensielt kan ødelegge store deler av Midtøsten. Den positive utviklingen som var tilstede før Gazakrigen er satt mange år tilbake i tid, sier Tormod Heier til Dagbladet.  

© Dagbladet