Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det finnes tekster som først får sin egentlige betydning når de leses mot forfatterens egen praksis. Einar Rebnis kronikk «Bøllenes triumf» er en slik tekst.

Som prinsipperklæring er kronikken nærmest plettfri. Motpartens argument skal gjengis korrekt. Tillagte standpunkter og motiver skal dokumenteres. Personkarakteristikker skal ikke erstatte saklige innvendinger. Påstander skal prøves mot fakta og logikk. Ingen har krav på å slippe kritikk, få rett eller bli enige.

Dette er gode krav. Spørsmålet er om de også gjelder den motsatte veien, altså når Rebni selv møter motstand.

«Bøllenes triumf» ble publisert 29. september 2026, etter debattene hvor formuleringene som undersøkes her, allerede var skrevet.

Debattstrengen under kronikken «Minnepolitikk og manipulering av fortid og historie», publisert i Nordlys 1. september 2026, gir et tydelig svar.

Fra vidtrekkende påstand til smalere forsvar

Rebnis kronikk var ikke begrenset til en nøktern kritikk av enkelte lover, historiske markeringer eller minnepolitiske institusjoner. Han skrev at det heroiserte narrativet om ukrainske nasjonalister var blitt «den ukrainske statens offisielle identitetsprosjekt og selvforståelse». Minnepolitikkens aktører ble omtalt som «den ukrainske statens ideologiske stormtropper». Etter 2014 skulle den radikale nasjonalistiske minnepolitikken ha stått «alene uten reelle politiske konkurrenter» og ha kunnet bre seg «uhindret som en ideologisk monokultur».

Dette er vidtrekkende påstander om den ukrainske staten, dens identitet og politiske selvforståelse.

Rune Bjørnsen svarte at det er legitimt å problematisere ukrainsk minnepolitikk og hvitvasking av OUN og UPA, men at Rebnis framstilling mistet bakkekontakten når nasjonalismen ble beskrevet som en total «ideologisk monokultur». Han viste til ytre høyres beskjedne valgoppslutning, valget av Volodymyr Zelenskyj og Ukrainas demokratiske og europeiske orientering.

Bjørnsens innvending var ikke at ukrainsk minnepolitikk er uproblematisk. Han aksepterte uttrykkelig problemstillingen, men bestred om Rebnis materiale bar de omfattende konklusjonene om staten og samfunnet som helhet.

I debattstrengen besvarte Rebni ikke denne presise innvendingen. Derimot skrev han lange svar til debattanter som uttrykte seg langt skarpere og flere steder klart usaklig. Dermed ble oppmerksomheten flyttet fra rekkevidden av hans egne påstander til kritikernes ordvalg, motiver og personlige egenskaper.

Overfor disse kritikerne ble kronikkens omfang samtidig innsnevret. Rebni understreket at han analyserte «statlig minnepolitikk, ikke folkesjel». Men kritikerne hadde ikke funnet på kronikkens brede ramme. Det var Rebni selv som hadde skrevet om statens «offisielle identitetsprosjekt og selvforståelse», Ukrainas moderne identitet og en «ideologisk monokultur».

Rebni skrev senere at formuleringen «offisielle identitetsprosjekt og selvforståelse» kunne ha vært for kategorisk, og at dette var et........

© Avisa Nordland