Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I etterkant av suksessen som landslaget i fotball hadde i USA, ishockeylandslagets siste seirer over Sverige og andre A-nasjoner, norsk bragder i vinteridretter, i friidrett, i tennis og golf, har mange stilt spørsmål om mulige forklaringer. I de siste tiårene har jeg forsøkt å forstå ulike teorier om hvem som gjør suksess og hvem som mislykkes i tider med store endringer. For meg er det i dag derfor lite tvil om at våre suksesser ikke er tilfeldige.

Amerikaneren Peter M. Senge var ved årtusenskiftet en av de sentrale forfatterne som skrev om lærende organisasjoner. I hans bok «The Fifth Disiplanine: The art an practice of learning organization» beskrev han hvilke disipliner eller ferdigheter en lærende organisasjon må beherske for å lykkes og overleve i en verden i stadig endring. Mine fem første forklaringer på norsk suksess på stadig nye området, har derfor sammenheng med at vi i Norge, i større grad enn andre, er en lærende nasjon.

Den norske enhetsskolen, den videregående utdanning og den høyere utdanning i Norge har både bevisst og ubevisst etter krigen bygd på at den enkelte elev skal ha fokus personlig mestring i skolen, i idrett, i kunst m.v. Elevene har blitt stimulert av omgivelsene til både å utvikle sine talenter og til å trene på området hvor de er svake. I det norske arbeidslivet, bl.a. gjennom gode samarbeidsforhold mellom partene, har livslang læring og kompetanseutvikling vært sentrale begreper. En av de viktigste forklaringene på norsk suksess er uten tvil det faktum........

© Avisa Nordland