Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om aktiv dødshjelp handler ofte om juss, autonomi og retten til å bestemme over eget liv. Men etter ti år i eldreomsorgen, psykiatrien og terminalomsorgen har jeg lært en smertelig lekse: Den største frykten hos mange mennesker er ikke selve døden. Den største frykten er å dø alene, å være en byrde, eller å miste sin verdighet i et system som har mistet tiden.

Jeg skriver for å gi disse menneskene en stemme. Før samfunnet diskuterer retten til hjelp til å dø, må vi spørre oss selv om vi har gjort alt vi kan for å hjelpe mennesker å leve den siste tiden med minst mulig smerte, angst og ensomhet. En verdig død handler ikke bare om paragrafer. Den handler om kvaliteten på omsorgen vi tilbyr når lyset skal slokkes.

Gjennom ti år på vakt på ulike sykehjem og i hjemmetjenesten har jeg stått i situasjoner som........

© Avisa Nordland