Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Une Bastholm trekker i tvil mine faglige forutsetninger for kronikken jeg skrev om MDG og vern av «naturskog». Jeg er ikke forsker, men er forstkandidat fra Ås og har ansvaret for driften av to av landets største rene skogeiendommer. Tolkning og bruk av forskningsresultater er del av hverdagen. På eiendommene jeg bestyrer er det gjort praktiske forsøk med utgangspunkt i ny kunnskap i mange tiår. Også i samarbeid med fagbiologenes fremste miljøer. Jeg har derfor en viss formening om både skogbruk, forskning og praktiske konsekvenser i dette skjæringsfeltet.

Varmerekorder sprenges og skogbranner raser i Europa. I juni var overdødeligheten i Europa på over 12.000 mennesker. Nordmenn flest gleder seg over varmen her nord, men i løpet av fattige fem år er antallet norske arter som trues av klimaendringer mer enn fordoblet. Vi merker at skogen stresses. Klimaendringer og økosystemendringer henger tett sammen, og er den grunnleggende utfordringen for det artsutvalget vi kjenner i dag. Bruk av fornybare ressurser er utpekt av FN som viktigste mottiltak, og skogene er for Norges del den største fornybare leverandøren av dette.

Une Bastholm bygger sin argumentasjon på antakelsen at flatehogst representerer et kontinuerlig tap av biologisk mangfold. Det underbygges ikke av forskning. Det avgjørende spørsmålet er nemlig ikke om artsutvalget endrer seg i ett bestand etter hogst. Det gjør det. Spørsmålet er om arter forsvinner fra skoglandskapeti større målestokk. Og det er ikke dokumentert. Det er den samlede habitattilgangen og bestandsutviklingen på landskapsnivåsom er avgjørende. Det motsatte blir som å beregne antall........

© Avisa Nordland