Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det finnes en type utenforskap som ikke roper høyt. Det sitter på venterom. Det sitter i møter med Nav. Det sitter hos rådgiveren på skolen. Det sitter hjemme med uåpnede brev, uferdige søknader, brutte skoleløp, hull i CV-en og en helse som ikke spiller på lag.

I FREM møter vi disse menneskene hver dag. De har et stadig dårligere utgangspunkt.

Det som slår meg, er ikke først og fremst at de mangler vilje. Tvert imot. Mange ønsker å bidra. De ønsker å jobbe, fullføre utdanning, få orden på helsen, betale skatt, høre til og kjenne at noen trenger dem.

De står ofte ikke i én kø. De står i tre.

Disse menneskene venter på helsehjelp. De venter på en ny mulighet i utdanningssystemet. De venter på at Nav skal finne ut hvilken hjelp de bør få.

Hver for seg kan hvert system ha gode forklaringer. Fastlegen har gjort sitt og sendt henvisningen videre. Skolen har regler, inntakskrav og begrensede ressurser. Nav-veilederen ser behovet, men må forholde seg til budsjetter, tiltaksplasser og prioriteringer.

Hver for seg kan beslutningene være riktig. Samlet kan det bli brutalt.

For mennesket det gjelder, høres det ofte slik ut: Kanskje får du time. Kanskje får du plass. Kanskje får du tiltak. Kanskje neste år. Kanskje når helsen er mer avklart. Kanskje når fraværet er lavere. Kanskje når CV-en ser bedre ut.

Men hva om helsen ikke blir bedre før hverdagen får struktur? Hva om fraværet ikke går ned før noen finner........

© Avisa Nordland