Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er vanskelig å lese at en norsk 16-åring er siktet for å ha planlagt et terrorangrep mot en barnehage. Ifølge opplysningene som er kommet fram, skal planene ha vært konkrete, og politiet mener gutten hadde skaffet gjenstander som skulle brukes i angrepet.

Først vil jeg derfor gi honnør til politiet og PST. Dersom mistanken og opplysningene i saken stemmer, kan deres arbeid ha forhindret en katastrofe. Men når politiet må gripe inn mot en ungdom på bare 16 år som angivelig har kommet så langt, kan ikke samfunnets eneste spørsmål være: Hvordan skal vi straffe?

Vi må også våge å stille et vanskeligere spørsmål: Hvordan kunne et barn komme så langt og hvor kunne samfunnet ha grepet inn tidligere?

Radikalisering kan skje rett foran oss. PST har over tid advart om at mindreårige kan trekkes inn i ekstreme miljøer, og at internett spiller en viktig rolle. En ungdom kan sitte alene på rommet sitt og samtidig være tett knyttet til ekstreme miljøer gjennom nettet. På forum, i chattegrupper, videoer og digitale fellesskap kan hat, vold og ekstreme ideer bli normalisert uten at foreldre, lærere eller andre voksne ser hva som skjer.

Det gjør dagens forebygging vanskeligere. Et barn kan fysisk være hjemme, men samtidig være dypt inne i et digitalt miljø som påvirker tanker, identitet og handlinger. Derfor kan vi ikke vente til faresignalene er så alvorlige at politiet og PST må overta.

Vi trenger voksne før politiet. Politiet og PST skal beskytte samfunnet når situasjonen blir alvorlig. Men et velfungerende samfunn må ha mange sikkerhetslinjer før vi kommer dit.Vi trenger foreldre som blir tatt på alvor når de ber om hjelp.Vi trenger lærere som har tid til å se eleven.Vi trenger miljøarbeidere, helsesykepleiere og tilgjengelig psykisk helsehjelp for barn og unge.Vi trenger........

© Avisa Nordland