Den spanske statsministeren har kalt angrepet på Iran uforsvarlig og farlig. Han er unik blant vestlige ledere.

Mustafa CanForfatter og journalist

Pedro Sánchez nekter å gjøre språket til et alibi.

Europa har utviklet en særegen kunstform: å la moralen overleve som vokabular mens den dør som regelverk. Begrepene «internasjonal rett», «vi følger utviklingen tett» og «tilbakeholdenhet» brukes som tåketeppe, ikke som dom.

Det er slik prinsipper blir desarmert i demokratiske systemer: Ikke ved at noen tar avstand fra dem, men ved at de blir gjort vilkårlige. Det som i én krig kalles uakseptabelt, blir i en annen «komplekst». Når samme forbrytelse bytter navn avhengig av flagget, gjenstår bare medløperiet.

I en slik orden er det ikke radikalt å si det riktige. Det radikale er å mene det. Derfor er den spanske statsministeren Pedro Sánchez unik blant vestlige ledere: Han nekter å gjøre språket til et alibi.

Når USA og Israel angriper Iran, nekter Sánchez å godta amerikansk bruk av baser uten parlamentarisk mandat og folkerettslig grunn. I en TV-sendt tale kaller han angrepet «uforsvarlig» og «farlig»: «Man kan ikke spille russisk rulett med skjebnen til millioner av mennesker.»

Ideen er at makt uten lov ikke er stabilitet, men akselerasjon. Spanias nei er en grensedragning rundt folkerett og avtalefortolkning.

Derfor kaller USAs president Donald Trump Spania for «forferdelig» og «uvennlig», truer med å «stoppe all handel med Spania» og avfeier landet som noen som gir USA «absolutt ingenting vi trenger».

Den innflytelsesrike senatoren Lindsey Graham kaller Sánchez-regjeringen «gullstandarden for patetisk svakt, europeisk lederskap».

I Spania fører høyrekreftene og fascistiske partiet Vox samtidig en offensiv for å spikre fast enhver korrupsjonsskygge i Sánchez’ nærhet til navnet hans, uten at han selv er blitt felt.

Sánchez nekter å la seg skremme av Trumps handelstrusler. I samme TV-tale svarer han: «Vi kommer ikke, av redsel for represalier fra noen, til å være delaktig i noe som er dårlig for verden og som også er i strid med våre verdier og interesser.»

Gaza er det stedet der den vestlige verdens språkbruk er blitt mest avslørende. Da Spania anerkjente Palestina i 2024, var det en posisjonsmarkering i en europeisk offentlighet som helst behandler folkeretten som dekor: Hvis internasjonal rett er absolutt i Ukraina, kan den ikke være relativ i Gaza.

Sánchez knyttet sammen de to målestokkene og tvang frem spørsmålet regjeringer frykter: Hvis rett er rett når det koster i Ukraina, må det også være rett når det koster i Gaza – og overalt hvor den prøves.

I en tale ved Columbia University formulerte han det som et spørsmål om Europas målestokker, ikke om Spanias følelsestilstand.

Forskjellen mellom en holdning og en positur er ikke synlig på talerstolen, men i logistikken. Spania under Sánchez fører folkeretten inn i handel og våpenstrømmen og lar verdispråket bære politikken. Som da Spania innførte våpenboikott mot Israel og stoppet transitt via havner og luftrom.

Sánchez har gjort seg selv til et irritasjonsmoment, ikke først og fremst fordi han kritiserer Israel eller har kalt slaktingen i Gaza for «folkemord», men fordi han krever at Europas språk om sivile ofre, blokader, sult og ødeleggelsen av et helt samfunn skal bety noe også når det er politisk ubekvemt.

ap-quoteDiplomatiet feiret diktatorens fall, men avsto fra å beskrive forbrytelsen for ikke å støte den makten man er avhengig av

Da USA kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro, gjorde Europas ledere et koreografert knefall overfor Trump. Folkerettens uthuling, ideen om at vold kan presenteres som «juridisk tiltak», blir en teknikalitet. Diplomatiet feiret diktatorens fall, men avsto fra å beskrive forbrytelsen for ikke å støte den makten man er avhengig av: Vi støtter demokratiet, men ... Vi fordømmer diktaturet, men ... Vi vil ha stabilitet, men ...

Alt for å slippe å si at når sterke stater behandler internasjonal rett som en detalj, revner beskyttelsen også for oss. Pedro Sánchez var den eneste europeiske lederen som kalte diktatoren Maduro det han var, men nektet å godta en militær intervensjon som strider mot internasjonal rett, skaper en farlig presedens og drives av viljen til å bytte ut et regime for tilgang på energi.

EUs strategiske underordning

Kynikeren kan hevde at enhver moralsk posisjon bunner i en innenrikspolitisk kalkyle. Riktig, demokratier er aldri rene. Men det som gjenstår av Sánchez når man fjerner biografien og partipolitikken, er at han har knyttet språket om internasjonal rett til beslutninger som skaper friksjon – overfor Washington, Tel Aviv, deler av EU og overfor økonomiske interesser som helst vil at prinsipper skal forbli abstrakte.

I en tid der vestlige ledere smiler til Trump i Det hvite hus, uansett hvilke ville utspill han kommer med, bruker Sánchez statens stemme til å legge trykket der trykk vanligvis mangler: på den parten som besitter overlegen voldskapital, og på de allierte som krever lojalitet, men sjelden tolererer konsekvens.

Å la Washington definere grensen for hva Europa våger å kalle ulovlig, gjør EUs regelbaserte orden til et vilkårlig premiss: gyldig mot motstanderen, forhandlingsbart overfor allierte.

Når diplomatiet en gang har lært seg å unngå å felle dommer, kan det ikke engang avsi dem når Europas egen interesse krever det – diplomatiet har avvæpnet sitt eget språk.

Holdningen til Sánchez blottlegger EUs strategiske underordning. Når regler blir gjort valgfrie, mister EU troverdighet som normativ makt – og dermed vektstangen i det som faktisk er unionens harde makt: retten til å gi eller nekte tilgang til Europas marked, retten til å sette vilkårene for handel og kapitalstrømmer – og muligheten til å kvele dem med sanksjoner når EU godt og vel bestemmer seg.

Dermed blottlegges grunnmotsetningen i EU: et rettsprosjekt på papiret, men et avhengighetsprosjekt i praksis – Nato, energi, handel, baser.

Sánchez’ fasthet viser at den mest radikale handlingen i vestlig utenrikspolitikk ikke er å ha «riktig» mening, men å la samme prinsipp gjelde når det ødelegger relasjoner, forstyrrer handel og gjør en selv til måltavle.

At Europas sosialdemokrater og sentrumspolitikere ikke støtter den spanske statsministeren, er å selge EUs eneste virkelige kapital: troverdighet og med den evnen til å sette premisser.

Oversatt fra svensk av Håvard Syvertsen.

© Aftenposten